det her e skrevet som æ ønske at du kunne se mæ?

Har æ nevnt det her før, æ vet ikke, det føles sånn, men noen ganga dukke det opp igjen: noen ganga skriv æ ting fordi æ tenke at en spesifikk person skal lese dem. Noen ganga skriv æ ting bare fordi æ håpe at den ene personen skal lese det og like det. Det e ikke så ofte det skjer fordi æ e betatt av vedkommende, det e mest et ønske om, æ vet ikke, bekreftelse?

En setning som sitt i hodet mitt, som va skrevet av en poet som Nils-Øivind Haagensen intervjua mens han fortsatt jobba i Klassekampen – det e så lenge siden æ begynte å lese Klassekampen at æ føle mæ litt gammel når æ tenke på det, og så gikk æ over til å lese Dagens Næringsliv og det får mæ til å føle mæ både eldre og yngre, smartere og dummere – som æ har lyst å si va Bjørn Aamodt, men æ vet ikke om det e sant, gikk nokka sånt som «dette er skrevet til deg uten andre i tankene» (æ syns plutselig det hørtes feil ut, men æ tror det va sånn). Det e nokka med den linja som gjør at den sitt, at den blei væranes, kanskje fordi den traff samme område? Æ skriv det her til dæ uten tanke på ka andre kommer til å lese det som.

Den norske poeten hadde skrevet det til kona si, eller nokka sånt, en langvarig kvinne (det kan man vel ikke si), og æ har ingen kone, ingen langvarige forhold på den måten, æ har ingen som les alt æ skriv som kan tenke at det e skrevet bare til dem, det e en stund siden æ har skrevet mye med tanke på bare en person.

Men ofte e mye av det æ skriv skrevet med tanke på å leses av noen, noen ganga e det det som sett grensa for kordan æ skriv, kor lang æ lar setningan mine bli, kordan språket mitt utarte sæ: æ skriv det her fordi æ håpe du les det og merke at det treff dæ.

Æ skreiv en gang «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» og æ tenkte på noen, og visste at noen tenkte på noen andre når dem skreiv (eller, det vet man jo ikke, men det va ikke en usannsynlig antakelse – langt mer sannsynlig enn det omvendte), og æ tenke av og til på det her med tekst, fordi æ kan forelske mæ i folk basert bare på det dem skriv. Det skal ikke mye skrift til for at æ blir betatt, og æ tror ikke det e vanlig, men samtidig burde det vel ikke overraske noen som kjenne mæ – at æ legg så mye vekt på det skriftlige, at æ kan bli forelska i noen basert på ordan dem velge, uten noensinne å ha møtt dem. Og æ tror ikke æ e den eneste som gjør det, sjøl om det neppe e så mange av oss.

Og det e ikke det at æ skriv alt æ skriv fordi æ håpe et abstrakt eller konkret du skal bli forelska i mæ, men en liten del av mæ tror at jo mer æ skriv, jo større e sjansen for at det skjer. Derfor kommer æ aldri til å bli en mann av få ord.

Og snart kommer sola tilbake, og tenk på det.

Egentlig burde æ si nokka om Stormberg, fordi æ sa nokka på twitter og æ sa nokka på facebook og æ syns situasjonen e litt ugrei, men akkurat nu vil æ ikke være samisk, kritisk og språkinteressert.

Æ vil være fnisate – fordi noen ganga, når man tenke på sola, så ringe den. Og æ e serviceinnstilt, så æ sa ja; men, åååå. Festivalfjortisfnisateforgapt. (æ føle at det må en presisering inn her, men æ kan ikke presisere uten også å spesifisere, og det vil æ ikke, så bare husk at æ e veldig enkel å glede)

Filmfestival e fint, æ e fornøyd og æ glede mæ.

uten sammenheng forøvrig, eh?

I dag e æ litt hemmelig forelska i alt, bortsett fra det faktum at øyan mine renn som besatt hver gang æ prøve å fokusere på en dataskjerm i mer enn to minutt av gangen. Æ velge å tro at det e vintervær og søvnmangel som gjør det (sjøl om æ sov ganske lenge natt til i dag).

Ellers øve æ mæ på å ha bedre holdning, men det går ganske dårlig – sjøl om æ gjør mæ strakere i ryggen hver gang æ oppdage at æ heng litt ekstra. Men det e så vanskelig å være oppmerksom på sånt, dessuten e det ganske slitsomt å lese en avis mens man e strak i ryggen, æ gidd ikke sitte og holde den opp foran øyan heller.

Æ tenkte litt på julekort, mest på en sånn abstrakt måte, det e tvilsomt at æ sende nokka til noen, men æ har litt lyst. Det e jo ikke snakk om ordentlige julekort, æ vil sende et til Dagens Næringsliv kor det ikke står nokka, men bare e tegna et enormt hjerte (eller kanskje æ kunne skrive «god jul, søtnos» for at det skal bli ekstra absurd). Det kan man kanskje ikke gjøre, eller, man kan jo, men. Æ vet ikke, æ vil tegne hjerta rundt ting.

Også har æ litt lyst til å tegne hjerta rundt folk, men mest uspesifikke menneska; folk æ knapt vet navnet på – eller faktisk ikke vet navnet på, sånn som han ene fyren som heng på 4 roser nesten like mye som mæ – kanskje mer, nesten? – og smile til alle de pene jenten. Han ser litt forsoffen ut, stort sett, æ like det (æ satt og så på en fyr på undergrunnen i London, han så litt full ut, mens han satt der og gynga lett, og smilte til sæsjøl av alt og ingenting; han ligna nesten på Tom Hardy, det va ikke så dumt), litt forsoffen og litt som en person som kan flanere. Æ skreiv det, i Nano-en min, «[…] flanerte også hjem, selv om hun ikke hadde lest mange nok romaner til å vite at det var det hun gjorde.» Æ e veldig glad i flanering, og det e vel ikke til å komme unna at en lett forsoffen flanør hadde vært sånn cirka drømmetypen min (bortsett fra at æ muligens hadde gått fra vettet etter to uke, men i teorien! Egentlig vil æ ha en edruelig forsoffen flanør, det e der det ligg – æ like folk som virke forsoffen uten å drikke).

Egentlig handle det jo hverken om han som smile (men ikke til mæ, æ øve mæ på å ikke være bitter, sukk) eller om Tom Hardy-lookaliken, det handle om et uspesifikt ønske om en helt anna livssituasjon enn den her (haha, prøv å syng det til melodien til «Det handle om å leve/elske»). En håpløs idé om muligheten for å endre på alt (fordi en verden kor æ flanerte gatelangs i en storby med en edruelig forsoffen type ville være en verden som ikke e lik den æ e i nu), og en konsekvent usikkerhet om kordan man finn sånt (kordan blir æ en medflanerende halvpart?). Det e egentlig en håpløst komplisert måte å si at æ vil ha en kjæreste (i julegave! … eller ikke), men det e ikke akkurat det heller, æ vil ha nokka anna, nokka spennanes, something new and different for us. Men en liten del av mæ vil at noen andre skal ta ansvar for det, noen skal dukke opp (out of left field, e det ikke det dem sir?) og gjøre verden ny og bedre, morsommere. Nokka sånt.

Herrefred, det æ egentlig skulle si når æ starta det her blogginnlegget va at æ endelig har knødd mæ til å starte på forrige lørdags DN, men at æ ikke kom stort lenger enn side 2-kommentaren til Kjetil Wiedswang før æ blei distrahert av kor godt æ likte den.

Julehandelsskeptikere faller i tre grupper:
a) De som ikke forstår seg på økonomi.
b) De som forstår seg for mye på økonomi.
c) Menn.

Æ e et naturtalent når det gjeld distraksjona, særlig de totalt irrelevante. Hurra. (æ har forsåvidt litt lyst til å tegne hjerta rundt Kjetil Wiedswang, men det tror æ ikke e sømmelig å si, sukk)

Æ skal gå min vei nu og slutte å skrike foran dataskjermen (æ tørke tåra for dæ, bloggen, snakk om dedikasjon!).