Æ hold en tanke i handa siden æ ikke får tak på folk

Det va på bussen, i nærheten av postterminalen, rute 34 fra universitetet til byen – fordi æ sjelden har hastverk og like muligheten til å være i bevegelse, men sakte – at æ så ut vinduet og plutselig tenkte «Det e synd at det å holde noen i handa bare e legitimt om man e kjæresta eller det e småbarn, siden det må være nokka av det fineste man kan gjøre.»

Æ tror æ kom til å tenke på det på grunn av et minneord om Stig Sæterbakken, her, i Morgenbladet, av Nora Simonhjell, kor ho skriv

da den underlege miksen av kollegaer, familie og venner byrja leite etter ei form dei kunne fortsette festen i, vart vi [ho og Sæterbakken] sitjande ved sida av kvarandre. Så greip han handa mi, og så satt vi slik. Lenge. Ingen av oss sa noko. Ingen av oss hadde behov for å seie noko.

Og æ kom til å tenke på en alkoholrik hyttetur for lenge siden, kor æ endte opp med å sitte en stund og holde noen i handa, bare sånn, etter at noen hadde lekeslåss og det nesten hadde gått galt og æ va edru og hadde brutt inn. Og han sa nokka sånt som «det var jo ikke meninga at det skulle …» og æ sa «Nei, men av og til …» og æ vet ikke helt kordan det skjedde, men han holdt mæ i handa og vi satt der en stund før øyeblikket glei over.

Eller sommerferien for ikke så lenge siden, en fest – det også, det hjelpe vel om noen e full – da vi va på tur fra punkt A hjemmefest til punkt B utested og vi gikk hand i hand, og det va ingenting anna enn kjærlighet, men ikke av den sorten.

Og koffor e det ikke legitimt å gjøre det hele tida, med vennan dine? Koffor må det være så komplisert, man kunne alltids holde noen i handa, men på ett eller anna tidspunkt – antakeligvis etter cirka fem minutt – ville noen eller alle anta at man va kjæresta, og det e jo ikke nødvendigvis nokka man vil signalisere for omverden i hytt og vær eller i det hele tatt.

Æ hang med en baby en stund, i dag, en baby og mora hennes og Ida, og æ like babyen, æ tror ho like mæ, æ fikk holde ho en stund, ho satt på fanget mitt – eller prøvde å klatre oppover, med beinan på magen min og et godt tak på tskjorta mi eller på smykket mitt – og æ snakka samisk til ho, ho svarte med et og anna utbrudd. Vi hadde en samtale kor æ prøvde å finne ut av kæm av de ansatte på 4 roser ho likte best, men ho va litt skeptisk til akkurat det.

Men ho satt på fanget mitt, vridde sæ rundt og rundt, så litt gjennom et vindu og litt gjennom et anna, så litt på mæ, overraska av og til, som om ho hadde glemt at arman som holdt ho fast heng fast i nokka, heng fast i det fanget ho satt på, og plutselig hvilte hodet hennes under haka mi og plutselig sto ho nesten, godt plassert på låran mine, plutselig va arman hennes hekta fast i mæ eller i nokka anna, alt man kan smake på når man får muligheten. Og det e nokka med måten å være kropp på sammen med en baby, det e det som e poenget her (e æ håpløs nu? e det åpenbart, blir æ en av de overtydelige menneskan når æ sier sånt, selvfølgelig handle det om å være kropp når man e sammen med noen som bruke kroppen din som klatrestativ uten å tenke på at dem gjør det?)

Æ vet ikke, det e forskjella – åpenbart – på å smile til noen på 1.80 og å smile til noen som smile tilbake fordi dem herme etter alt dem ser, men tenk om man kunne holdt fast på en del av den tilforlatelige tilgjengeligheta? Og ikke ved å ha folk man kan dele venninneklemma med – det e for all del fint med folk som gir dæ en klem hver gang dem ser dæ, men det e ikke nok. Eller, den forklaringa blir for enkel, det e nok, selvfølgelig, men det burde være muligheta for et utvida repertoar, det e kanskje der det ligg? Å ikke bare stryke kinnet ditt mot noen andres i noen raske sekund, men å kunne holde handa demmes, å kunne stryke en person på ryggen uten at det nødvendigvis betyr at noen e på gråten, å kunne være borti noen du like uten at det [må] implisere at du vil være borti dem hele tida helst uten klær – det må da være mulig å kunne ønske sæ mer fysisk kontakt uten at det e nødt til å være ledsaga av ønsket om en kjæreste?

En stund, mens æ va med i Utropia, va det et sånt sted kor folk tok på hverandre, men det forsvant – Utropia forsvant for mæ, og det e greit, men av og til savne æ det, muligheten å kunne få en klem, å kunne være borti noen uten å frykte implikasjonan. Bare det.

Det e midt på natta og vi les tekst

20110525-023901.jpg

20110525-024039.jpg

Hei! Klokka e midt på natta og vi korrekturles festivalavis. Pluss at æ har nådd det punktet kor æ spis fordi det e mat foran mæ, uten tanke for om æ e sulten eller ikke. Det e fint, men det e en stund siden æ har vært våken så lenge (sånn bortsett fra at sist va på lørdag, men det va bursdagen min og derfor gjelds det ikke). Eller, det e lenge siden æ har vært våken så lenge mens æ faktisk hadde intensjona om å gjøre fornuftige ting. (å skrive koherent og fornuftig kan æ aldri, men til og med æ ser at det her e eksepsjonelt usammenhenganes.)

Det e fint med sånt pirkearbeid, sjøl om æ skulle ønske det ikke blei så seint; det e det æ savne med Utropia, de gangan æ fortsatt tar mæ i å savne Utropia (for øyeblikket e æ helt oppgitt fordi den inkompetente nyhetsredaktøren plutselig e blitt nestleder i Studentparlamentet – herregud, det e så pinlig, og for en mangel på respekt for både studentdemokratiet og studentavisa! (men det e jo en helt anna sak)), arbeidet med å sette avisa, med å se på siden og si «Blir det bedre om vi flytte den dit og endre fargen på det til sånn?» «Kan vi bytte rekkefølgen på det? Tror du sida flyt bedre om sånn og sånn?» og «Den setninga må skrives om, derfor må hele sideoppsettet endres.» Det e sånt æ like, sjøl om æ ikke e en lysende layoutstjerne eller nokka sånt, men i samspill med noen som kan det: om æ kan levere en tekst æ føle mæ trygg på – ikke nødvendigvis egenskrevet, men korrigert så godt det kan gjøres – og den settes av noen som kan jobben sin, den følelsen e helt fantastisk.

Det e bare litt synd at det som regel skjer nærmere midnatt:D

(æ like at det midnattspassende blogginnlegget kom midt på dagen, mens det her e nattevaktsposten – det e nokka her om at man e mer koherent når man e ensom og sørgelig enn når man e korrekturlesanes. (nokka sånt, æ vetta pokker ka æ snakke om akkurat nu!))

To ting æ gjorde i 2006, det her føles nesten som nostalgi.

Æ leste Roland Barthes i forrige uke. Æ skulle egentlig gjøre fjorten forskjellige fornuftige ting, men så plukka æ A Lover’s Discourse ut av bokhylla tidlig på morran og visste at det ikke kom til å skje. Man kan ikke lese A Lover’s Discourse og være fornuftig samtidig, om man les den må man ta sæ tid til å stoppe opp, å sukke tungt, å stirre ut i lufta og lure litt på kordan det kan ha sæ sånn at den her gamle, døde, franskmannen har stjelt alle tankan du noensinne har tenkt. Eller, det e i hvert fall sånn om du e mæ (hvilket du jo ikke e, men æ har det sånn).

Et sted i boka, æ les ikke hele lenger, fra ende til annen lenger, æ blar, den e delt opp i fragmenta – det e ærlig talt undertittelen – så man kan lese en del om obsession her og en bit om adorable der. Den finnes på norsk, sånn i tilfelle det hjelpe på, i tilfelle du vil lese sjøl? Men et sted i boka, et sted som æ nok har lest før, men ikke har tenkt over tidligere, stod det at det å savne noen e å stadig glemme dem, for så å bli påminnet det hele, du savne dem bare etter at du huske at du har glemt å tenke på dem. Og det slo mæ som en utrolig vakker tanke – som så mye anna som slår mæ i den boka, den e full av utrolig vakre tanka – fordi det føles som tilgivelse: Du har kanskje ikke tenkt på mæ, æ har kanskje ikke tenkt på dæ, på en stund, men når æ kommer på dæ igjen, når æ plutselig huske det, kjenne æ kor mye æ savne dæ, kor mye æ lengte. (Eller du lengte, æ vet ikke om æ lengte; æ e tydeligvis ute av stand til å holde mæ til et pronomen – eller ka pokker dem nu enn hete – av gangen)

Eller kanskje æ har det sånn med Utropia? For øyeblikket slit æ litt med å lese Utropia, æ tenke som regel ikke på den, men av og til kommer æ på kordan det va den gang han eller ho eller [den spesifikke personen] jobba der, kordan det va mens æ va aktiv deltager i å få laga en avis (fordi æ hang mæ opp i alt æ ikke hadde nokka med), og æ savne det. Æ stille mæ ganske likegyldig til Utropia som den e – sjøl om det gjør litt ondt å innrømme – men æ savne avisa som den va da æ kunne ta ansvar for den, sjøl om æ aldri va ansatt der.

Men æ tror æ skal vente litt til med å lese mer Barthes, det tar så mye tid, og æ har ting æ burde gjøre. Sukk.

I love us both, but I don’t feel good.

Hola, compadres!

Ooooog der tok det slutt på spansk-kunnskapan mine! («I like the fact that you call Spanish spansk, because it sounds like spank, and that seems naughty» «point, and also there’s the fact that a cane is known as spanskrør in Norwegian, so it even has that added meaning» «…» – folk sett ikke pris på kunnskapen min!)

Va på redaksjonsmøte i dag (jada, æ har slutta, æ bare.. va der), og etter ti minutta sa Caroline «and that’s why Siri is here» – fordi æ e kjempesmart og vet alt. (også så beskjeden!)

Skreiv æ på mandag og sa ikke så mye mer, så æ låste den inn og lot den ligge.

I morra skal æ kanskje treffe Inga på formiddagen, møte Ula klokka to, og henge med Aud etter fem – æ vurdere å ikke snakke med folk i neste uke, men. Vi får se. Æ treng avvenning fra alt og alle, allermest fra alle mulighetan æ har til å rømme unna mitt eget hode, for det e ikke sunt i lengden.

I går kjøpte æ en hvit skjorte og en cardigan, en vakker dag blir det nokka presentabelt av mæ også.

Æ tenkte på smilet hennes og ordet statuesque i dag, fordi æ kan, fordi æ ville, æ klagde min nød på twitter: koffor lage de peneste barista(an? -en?) den styggeste kaffen? (det e nesten så æ kan høre Silje: «Det e fordi du går på Verdensteatret og drikk kaffe» :>)

Æ bytta profilbilde på gaysir fordi uante mengda mannfolk – det e heterofile menn på gaysir, det e så ulogisk at æ får litt ondt i hodet, men æ antar det funke for dem – dreiv på og mente at vi burde snakke sammen. Uante mengda mannfolk og en guttunge på 17 («du kan kanskje prøve igjen når du runde to tiår»). Takke mæ til å se stygg og uattraktiv ut.

Æ va på debatt med Tora Aasland og Ine Marie Eriksen Søreide i kveld, det va interessant, og en bra debatt, intelligent og ikke redd for å ta sin tid, men uten at det endte i politikkonani (stort sett). Æ tror æ burde begynne å høre på Dagsnytt 18 heller enn å zappe innom debattprogram som får mæ til å ville kaste nokka i veggen.

Her om dagen satt æ på bussen og lurte på om mannen som satt foran mæ hadde blødd om æ dunka iPoden min i hodet hannes. Så lurte æ på om iPoden hadde slutta å fungere om det havna blod inn i usb-porten. Det e ikke bestandig æ e helt trygg på ka som foregår inni hodet mitt.

Æ leste den nye Flamme-singelen mens æ satt på VT, De bibliotafe av Hans Petter Blad, og æ har litt lyst til å sitere den siste delen av teksten fordi den slo mæ i magen og fikk mæ til å tenke «faen» fikk mæ til å innse en lang rekke ting æ ikke egentlig ville tenke på – ikke fordi den traff på akkurat de tingan æ ikke har tenkt på i fire måneda, men fordi den sneia innom og æ oppdaga alt æ ikke har tenkt på og det va jævlig, men også fantastisk. Det va en god boksingel, den gikk fort og raskt og æ mista litt pusten underveis og så slo den mæ i magen og tvang mæ til å tenke og æ tenkte. (en gang, for lenge siden, kanskje åtte år?, va vi på en fest kor ei jente – venn av en venn som vi ikke egentlig hadde nokka til felles med lenger – fortalte oss om kor fantastisk det va å hyperventilere i cirka ett minutt, for så å la noen slå dæ hardt i magen. Det va sånt et kick, eller nokka, gudan vet, æ har glemt ka ho sa, men æ huske det lille øyeblikket av «hæ? Ka det skal være godt for?» Takke mæ til bøker som gjør det.)

Uansett, i sommer leste æ Franny and Zooey – og den kan gjerne henge sammen med Flamme forlag, for æ e ganske sikker på at det va Nils-Øivind Haagensen sin feil at æ endte opp med å kjøpe den da æ kjøpte den – og det va en kort liten bok (æ e begynt å foretrekke korte små bøker, derfor e æ litt skeptisk til den nye boka til Pedro Carmona Alvarez), og den ga mæ egentlig ikke så mye, som sådan, æ forsto ikke så mye av historien til Franny, æ like dialogen til JD Salinger, men det va jo bare dialog, særlig i den andre delen. Men æ leste jo videre, fordi det e sånt æ gjør, fordi æ e optimistisk og vente bestandig på vendinga som skal gjøre alt verdt det. Den komme som regel aldri, om æ først ikke like en bok, så like æ den ikke, bortsett fra i det her tilfellet. Fordi da æ kom til de siste siden, et sted der, når Zooey snakke med Franny, så traff den, begynte å gråte, æ tror beint fram æ hulka, æ skreik mæ gjennom de siste siden, fordi det va så rett og det va så fint, det va briljant – skinnanes og unikt og litt som et slag i magen, men et slag i magen som løse opp alt grumset du ikke visste at du gikk og bar på, et slag som rense opp i ting du ikke innså va blitt full av slaggstoffa og æ skulle ønske æ kunne skrive på den måten, men æ e bare glad for at noen gjør det. Glad og gråtanes.

Clueless og Isolde og Utropia og utroskap

Æ elske dæ. Uten at det e nokka stort og intenst. Det va det æ tenkte her om dagen, og det slo mæ at det høres ut som en selvmotsigelse, og det virke litt trist. For man kan ikke bare tenke at man elske folk, sånn helt uten videre, man treng fontena og plutselige oppdagelsa (se 05.47 i videoen), man treng kjærlighetserklæringe og alt. Man kan ikke bare tenke at man elske noen og være fornøyd med det. Takke sæ til, tenk om folk gikk rundt og elska andre uten å tro at det skulle bli nokka mer utav det. Det sku ha tatt sæ ut! (man treng klossate samtale i en trapp (04.46); den ene scenen, mitt selverklærte Casablanca, grunn god nok til å være fan av Paul Rudd for evig og alltid takk og farvel.)

Æ tok i bruk en ny moleskine i dag – benytta muligheten til å starte første side med jobbintervjunotata, sånn at det ser ut som om æ av og til gjør vettige ting – og fordi æ like å skrive ting i notatbøkern mine, på alle flata, endte det tomme arket under «if found please return to:/as a reward: $___» med teksten «Yes, it is sad to know I am happiest alone,» fordi æ og Devon Sproule har en mutual understanding: ho syng triste sanga og æ høre på dem.

Når æ endelig kom hjem, etter fire jobbintervju og et styremøte – det tok tre tima og det e helt fantastisk kor sliten man kan bli av tre tima og fire samtala: koffor vil du ha jobben? Ka vil du endre i kulturdelen? Basert på kordan den e nu, kordan ville din ideelle kulturdel se ut? Det e spørsmålet man må kunne svare på for å imponere mæ, og æ kan si det nu siden æ neppe sitt i flere ansettelseskomitea – æ kan ikke huske å ha spurt folk om å fortelle mæ om sæsjøl, men æ like å spørre kordan demmes ideelle kulturdel ville sett ut. Veldig ofte kjenne vi folk fra før av, vi treng ikke spørre dem om personlighet og sånt, men kor mye jobb tror du det her e? E du forberedt på å være brennbar i ett år, å gi alt og enda litt til for en avis som til stadighet levne dæ med en følelse av at du knapt har hodet over vannet? Det va noen som lo, en gang, og sa «Siri, du e nok den siste frivillige av dem som elska Utropia,» og det e nok sant, ihvertfall inntil videre.

Uansett, når æ endelig kom hjem, sliten og litt ør, så va siste del av amazon-pakken min kommet (den som blei sendt først kom sist, såklart, sjøl om det va en measly liten bok), hvilket betyr at æ endelig e den stolte eier av Homewrecker. An Adultery Reader. Det e litt rart, om du kjenne mæ, fordi utroskap e en av de tingan æ bare ikke får mæ til å ha forståelse for. Uansett bortforklaringe etc. Men æ kjøpte nu boka, likevel, sjøl om det va på grunn av et dikt, ett dikt. Da snakke du behov. Men ja, «Miniature Bridges, Your Mouth» e just that damn good altså. Så vakkert at æ ville eie det i bokformat, fordi bøker e den ultimate kjærlighetserklæringa og om man ikke har det i bokform kan man like gjerne ikke ha det i det hele tatt.

Det æ ikke tok med, der æ satt og skreiv ting i moleskinen min – en rød en, med linje, fordi æ bare har hatt svarte så langt – e linja som kommer etter den om at æ e lykkeligst aleina: «But it is when I am under your hand I know happiness is not grand.» Du kan påføre mæ smerte, undertrykke mæ, ka som helst, lykke e overvurdert. Og noen ganga elske æ dæ så høyt at det gjør ondt, æ elske dæ så mye at æ kjenne det på kroppen. Æ elske dæ og noen ganga e det stort og intenst. Og smertefullt, og verdt det.