det e mandag, kanskje det e derfor?

Æ burde rydde opp på lesesalsplassen min, sånn at den faktisk e brukanes igjen – det e for mye ting her, på alle måta, litteratur og fag og tidsskrift og gamle Utropia og enda eldre Klassekampen og noen diktsamlinge (men aldri dem æ plutselig oppdage at æ treng, som folk av og til treng diktsamlinge), en hettejakke, fordi temperaturen i det her rommet aldri helt klare å bestemme sæ for kordan den vil være.

Æ klare ikke helt å bestemme mæ for kordan æ vil være – bortsett selvfølgelig at æ skal starte et nytt og bedre liv. Æ har allerede vært på universitetet i en og en halv time, så det e vel en god start. Æ tok en sånn halvhjerta sovetablett i går, melatonin til folket!, fordi æ ikke får sove på søndaga; det hjalp. Æ burde finne ut av kordan av de her bøkern som høre til på kontoret til faren min, kordan av dem æ kan ta med hjem, og ka æ kan la stå her, for å gi det rette inntrykket av akademisk pretensiøsitet. (Æ har Iser, Bakhtin, Greenblatt, Barthes, Derrida, litt post-colonial ditt og datt, kvinnelige indianera, norske romana – samisk poesi. Om æ skulle gjøre en sånn «finn fram linje x på side y i boka som e nærmest dæ» måtte æ valgt mellom Anne Brontë, Vuokku Hirvonen eller Moderne norsk litteraturteori, eller eventuelt boka om Swordfishtrombones. Eller Mariusgenser-utgaven av D2, som æ ikke har lest, men som ligg her, for å minne mæ på at æ burde lese den.)

Æ har brukt opp alle tankan mine. Æ har en samling post-itlappa med ting som kanskje e logisk bare for mæ, kanskje ikke da engang (det e diktfragmenta, sangtekstbita, en liste over forfattera og ord æ skulle slå opp fra et dikt av Geir Gulliksen, som en del av julegaven til Therese), æ trodde æ hadde mye å si – men æ vet fortsatt ikke kor æ skal begynne og akkurat nu har æ mer lyst til å snakke. Mest lyst til å lese, kanskje mest lyst til å skrive på engelsk. Nokka mer enn alt æ allerede har.

Æ tror æ skal gå hen og skrive ferdig teksten æ starta på i går.

et ja med modifikasjoner.

«Buzz Aldrin har bursdag – sjøl i alt mylderet» står det øverst i en side i notatboka mi. Æ leste det i Bladet Tromsø, og noterte det i datooversikta i kalenderen min. Buzz Aldrin på den 20. januar, som om det e nokka æ burde huske. Æ glemme stadig å skrive inn «Talk Like A Pirate-day,» men æ tror den e i oktober eller deromkring, så æ har ikke hastverk.

På bussen til byen tenkte æ at æ va lei av å skrive om mæsjøl, så æ kom fram til at æ skulle skrive om noen andre, bare for å prøve. Siden æ e et fantasiløst menneske bestemte æ mæ for å skrive om noen som va på VT mens æ va der. Derfor skjedde det her:

Hadde du spurt i et spesielt selvkritisk øyeblikk av selvinnsikt, ville han nok innrømme at han drakk for mye. Heldigvis hadde han ikke så mange slike, dessuten drakk han aldri alene, og det var naturlig å ta en øl når man traff på venner. Det var ikke hans feil at stamstedet hans som regel inneholdt noen han kjente – eller at de bestandig dukket opp før han hadde klart å overbevise seg selv om at han kunne ta en kaffe og gå hjem igjen.

Dessuten hjalp det på med litt øl, egentlig var han en nervøs type, han bet negler og hver gang han tok lua av hodet tok han seg i å dra håret sitt bak ørene, igjen og igjen. Han roet ned når han drakk, han ble mindre selvbevisst, han kunne sitte og se ut vinduet uten å lure på hvor mange biter det ville knuse i om han kastet seg gjennom det (én gang hadde han sagt det til noen – i en samtale hvor det var en viss kontekst – og til det bestyrtede ansiktsuttrykket hadde han ledd det bort, sagt «noen ganger tenker man jo de merkeligste ting!» Han sluttet å drikke sammen med den mannen ganske raskt etterpå).

Dessuten gjorde det ingenting at han drakk; ikke bare fordi drikkingen hans ikke var et problem, men også fordi han hadde en livsstil som tillot slikt: han hadde fast jobb – godt betalt; noe han var flink i – han bodde alene og hadde ingen barn – kjæresten hans hadde ett barn, men det var ikke hans og de var ikke egentlig kjærester. Han levde i det store og hele en ganske perfekt ungkarstilværelse, og alle visste jo at en ungkarstilværelse krevde mengder av alkohol.

Det var ikke egentlig meningen å stadig vende tilbake til alkoholen, men den var en konstant tilstedeværelse (én gang hadde han tatt en av disse «har du et alkoholproblem»-testene de slibrige dagsavisene likte så godt, og selv om han hadde svart ja på mer enn tre spørsmål – seks av dem, faktisk – var alle et ja med modifikasjoner; han skjønte at andre brukte «ja, men…» som bortforklaringer, men i hans tilfelle, i hans jobbsituasjon, var de relevante).

Vennene hans var gått, kanskje var de egentlig bare bekjente, folk han snakket med ofte nok til at de var noe, til at de var på hils, uansett – han drakk opp, gikk ut døra, fra stamstedet, vurderte å gå hjem, bestemte seg for å stikke innom et annet sted på turen, bare for å se om vennene hans var der; det var viktig å holde seg oppdatert på de lokale snakkisene, han kunne ikke gå glipp av viktige jobbrelaterte ting fordi han satt hjemme og sturet.1

Og som om ikke det va nok satt æ og skribla ned følgende rett etterpå (æ e en prinsipiell motstander av ordet skribent, fordi det implisere skribling, og skribling e ting man ikke tar alvorlig, og man burde ta ordan alvorlig, sæ sjøl kan man le av så mye man vil, gjøre narr av, men ordan burde få være alvorlig, men noen ganga skrible æ. Det e bare det at når det skal publiseres, så skriv æ. Det e en forskjell, om enn bare inni hodet mitt):

En av mine vakreste musikkopplevelsa kom rundt fem på morran en tirsdag, i det gamle Utropialokalet, da enten Glenn eller Andreas satte på den daværanes nyeste plata med Sahg. Æ har aldri hørt på den CD-en i etterkant, æ tvile på at æ hadde likt den, æ frykte at æ ikke hadde gjort det, så æ lar være, fordi æ vil bevare minnet, fordi det e perfekt. Æ tror det va høstvintervår, det va snø; æ huske at æ tok bussen til byen, va på Kaffe&Lars, holdt på å sovne på bussen hjem, og kom vandranes inn døra akkurat da foreldran mine va på tur ut, på jobb. Det e et perfekt lite minne, det ligg i en liten kapsel, bevart for ettertida, for min ettertid, en av mange, en av en nært uendelig rekke over ting æ huske fra Utropia, ting æ elska, elske, detalja; livet mitt.

Koffor det plutselige behovet for å dele? Fordi æ sitt på VT, fordi øyeblikket e perfekt, fordi musikken e nokka æ ikke engang klare å sjangerbestemme, men det funke; fordi fyren bak disken (han som plutselig mangle en halv fortann, og æ e et nysgjerrig menneske, æ vil vite koffor, men æ e også høflig, så æ lar være å spørre)2 sa «tid for en kaffe til?» og æ sa «ja takk» og glemte å se bort fordi hodet mitt va et anna sted – eller fordi hjernen min va akkurat der, akkurat da, en symbiose av alt og der står æ med trettifem krone og en uendelig mengde spørsmål æ stille mæsjøl hver gang æ e der – og det e ett øyeblikk, det e en rekke øyeblikk kor alt passe sammen og æ klare knapt nok å tenke på nokka før det tar slutt: det kom andre folk, de to (andre gjestan) i sofaen snakka for høyt, for mye, og æ e et nysgjerrig menneske, men æ drit i samtalen demmes, så æ stenge mæ inne med iPoden, æ og lyden, og lar det perfekte øyeblikket gli ut i sanda, ut i isen, ut i den isanes kalde vinden som plutselig omgir Tromsø, og her sitt æ og vet ikke helt kordan man avslutte perfekte øyeblikk, men Dar Williams sang «are we the fools for being surprised that a silence can end in no sound?» og kanskje det hold, i lengden? Æ har i hvert fall ikke mer å si.

11. Æ føle mæ slem.
2. La mæ bare si det, sånn i tilfelle noen skulle skjønne kæm æ fantaserte et liv for, og siden det jo e en eksisteranes person, om enn aldri så mye representasjonen av en eksisteranes person som den e inni hodet mitt: det hele e fri fantasi og æ mene ikke å implisere nokka som helst om noen. Ingen skade ment, forhåpentligvis ingen skade skjedd.

2Han æ egentlig også vet navnet på, men det føles som juks å bruke det, som om facebook forlede mæ til å tro at æ kan være på fornavn med alle æ vet fornavnet på. (Facebook og gmail gjør sånt, gmail fordi den gjør e-postkommunikasjonen til en tråd, og i den tråden fjerne den etternavnet; kommunikasjonen går mellom dæ og Hanne, dæ og Nils, dæ og en rekke folk du ikke egentlig hadde referert til med bare fornavn, hadde det ikke vært for at det e nokka falskt i kommunikasjonen på nettet som får dæ til å tro at du kan være på fornavn med folk fordi du har sendt dem en e-post og dem svarte, og google mene at det hold. Fordi det google tydeligvis ikke vet e at noen ganga e det etternavnet som gjeld, noen ganga e bruk av etternavn bedre enn ethvert fornavn, en kjærlighetserklæring, et kjærtegn, respekt.)

Og etter å ha skrevet det, mens æ va på tur hjem, tenkte æ på det, fordi det føles litt som om det kan virke respektløst å redusere noen til å være «personen bak disken,» men æ kom fram til at det egentlig e det motsatte æ prøve å si: æ kjenne ikke dem bak disken godt nok – sjøl om æ vet navnet på alle sammen, mer eller mindre, sjøl om alle sammen vet ka æ drikk, mer eller mindre – til å gjøre dem til en del av fortellinga mi. Dem e interchangeable i fortellinga, fordi æ ikke vil anta mer om dem enn det faktum at dem servere mæ kaffe. Nokka sånt.

determined to do/the only thing you could do

I’ll have more to say when I’m happy. Of course then I’ll have less to sing. syng Ani DiFranco et sted, og ho har kanskje et poeng, ikke det at æ e ulykkelig, ikke det at æ har vært ulykkelig. Æ va teit. Og æ klare ikke helt å kommunisere med folk. Æ skriv knapt nok, æ brukte for mye tid på å lese. Æ kommer mæ ikke inn på desken for å hente forsida mi og det plage mæ, æ vet ikke koffor nøkkelen ikke ligg i skapet (æ vet ikke om noen har gjort nokka med posten, men sitt på hendern og bit mæ i tunga fordi det ikke e mitt problem lenger). Det e jul og æ eie ikke døgnrytme og i dag/går (i går, sir vi nok), satt æ på VT og skreiv notata til innlegget æ skal holde på det fine seminaret om samisk samtidskunst. Det e utenkelig at æ skal forberede mæ så langt i forveien, men. Om æ gjør alt ferdig tidlig kan æ få tilbakemeldinge fra relevante folk, og øve mæ på å snakke foran folk. Alt det der. (æ hate å snakke foran folk, stort sett)

Æ tenkte på nyttårsforsett, mens æ lagde middag (kylling og ris og avokado, litt smakløst, men totalt uten julefett – veldig nødvendig), litt sånn abstrakt, og innså at æ tror æ vil ha «kline med en fyr» på lista over ting æ burde gjøre i 2009 (eller før æ fylle tredve, vet ikke helt). Æ tror ikke den søte søte gutten æ kyssa da vi bodde i Santa Barbara gjelds, siden æ va 5 og et halvt på det daværanes tidspunktet. Ellers finnes det forsett, men.. Æ skal skrive en mastergrad, æ vil reise mer (lenger enn til Trondheim, arg), æ skal gjøre mitt beste for å finne en måte å kombinere det akademiske med min måte å skrive på (det personlige og det akademiske) (om æ får det til mens æ e 26, så kan æ få til alt), og æ antar æ kommer til å legge til punktet om å lese Bibelen, sjøl om det går like dårlig hvert år. Æ skal tilegne mæ bedre døgnrytme (det burde ikke være så vanskelig, forbedringspotensialet e uendelig), og æ skal skrive en mastergrad på knappe fem måneda (det og en søknad om en stipendiatstilling – æ vet ikke helt kordan det her gikk sæ til?). Æ trør langsomt på den tynne linja mellom å være sikker på at det går bra og å være sikker på at æ kommer til å ta livet av enhver tendens til akademisk lyst æ e i besittelse av. (æ tror ikke det e mulig, 90 % av lystan mine e akademisk – de siste 10 % rette sæ mot menn med tatoveringe, eller samiske kvinne) (nynorskbrukanes samiske akademikera med tatoveringe, kjønn irrelevant) alvorlig talt, svære menn med tatoveringe, æ vet ikke helt ka slags stereotypi æ prøve å oppfylle, men… Sukk

Æ har ikke så mye fornuftig å si (klokka e halv ni, på morran, æ sto opp halv to, på ettermiddagen – juleferie altså), men æ skreiv nokka (ikke blogginnlegget æ nevnte sist, æ tror det gikk ut på dato, oi sann), og det dukke vel kanskje opp etterhvert, æ har litt lyst å dele. Det e makabert, på en måte. (ikke egentlig, syns æ. Æ gjelds ikke. Æ huske ikke ka han lille søte gutten fra Santa Barbara het, det plage mæ. Nokka typisk, Matthew eller Michael eller nokka sånt. Bob? Han hadde en dinosaur t-skjorte. (Matthew e ste-barnebarnet til den hyggeligste norske dama i Seattle, Bob va navnet på en venn av familien som også bodde i Santa Barbara, Bob og kona, som æ ikke huske navnet på. Vi dro fra dem en gang når broren min sa sine første ord på engelsk, bye-bye.)

Æ blei ønska god jul av en person æ en gang drømte va mitt livs store kjærlighet; æ tror ikke egentlig ho e det, men tanken more mæ. (det virke mer sannsynlig enn en rekke andre muligheta, dessuten e æ helt for alt som får mæ til å sitte og smile for mæsjøl, og den drømmen va helt fantastisk, og æ kan fortsatt huske den, sjøl om det e minst fire år siden, kanskje mer. Æ vet ikke helt ka det sir, bortsett fra at æ kaste bort hjernen min på tøv (og ting som får mæ til å smile)) Tromsø føles tomt på en merkelig måte, fordi alle folkan e borte. Sola har snudd og æ har nedtelling til filmfestivalen. (men ikke helt, for innen filmfestivalen e over kommer æ til å ha masteroppgavenervenoia. Men æ tillate mæ filmfestivalfri, fordi æ fortjene det, og æ e frivillig og skal se ørten filma dagen og bare spise middag på burger king fordi det e alt æ rekk, hurra!)

Æ glemte å ta bilda av julegaven til Therese, det irritere mæ litt, men samtidig øve æ mæ på forgjengelig tekst, så det går bra. I 2008 har æ for første gang publisert en faglig artikkel i et tidsskrift faren min ikke e redaktør for. Æ har vært elendig på å holde kontakt med folk æ like, æ har vært forferdelig dårlig på kommunikasjon i det hele tatt (æ har enda ikke sendt en mail til Sofia Jannok eller plateselskapet hennes med enkle detalja som kontonummer og sånt for å få betaling for oversettelsan æ gjorde i vår. Det e absurd) – æ tror aldri æ har sett Gøril så sjelden som æ har gjort i år, og æ kan kanskje telle antall ganga æ har truffet Aud på en hånd – og det samme gjeld de fleste på universitetet, bortsett fra dem som mase. Æ hadde håpa på at 2008 skulle bli et viktigere år, men. Æ har en historie æ nesten skriv på, den more mæ, det hold. (æ kunne aldri gjort nokka med den, det e en nøkkelroman til Siris psyke, kæm som vil ha sånt. (kæm som vil la folk lese sånt? (æ vil, æ vil!)))

Mitt mål for 2009 kan egentlig oppsummeres i et dikt av Mary Oliver (det e ganske mye i livet som kan oppsummeres i et dikt, og ofte et av Mary Oliver):

The Journey
Mary Oliver

One day you finally knew
what you had to do, and began,
though the voices around you
kept shouting
their bad advice—
though the whole house
began to tremble
and you felt the old tug
at your ankles.
«Mend my life!»
each voice cried.
But you didn’t stop.
You knew what you had to do,
though the wind pried
with its stiff fingers
at the very foundation,
though their melancholy
was terrible.
It was already late
enough, and a wild night,
and the road full of fallen
branches and stones.
But little by little,
as you left their voices behind,
the stars began to burn
through the sheets of clouds,
and there was a new voice
which you slowly
recognized as your own,
that kept you company
as you strode deeper and deeper
into the world,
determined to do
the only thing you could do—
determined to save
the only life you could save.

Mary Oliver sir også: [I] did not give to anyone the responsibility for my life. It is mine. I made it. And I can do what I want with it. Live it. Give it back, someday, without bitterness, to the wild and weedy dunes. Og det e en del av en større helhet, og for virkelig å skjønne kor åndeløst vakkert det e burde æ nok ha helheten, men det e fem-seks side med tekst og klokka e 8.53, det får holde med I can do what I want with it. En vakker dag skal æ fortelle dokker koffor æ ikke frykte døden, men inntil videre får det klare sæ med give it back, someday, without bitterness. Det e et mål å strekke sæ mot.

sympatetisk/attråverdig

Vet du ka, æ trodde æ hadde energi nok til å si nokka (æ vil så gjerne si nokka), men det har æ ikke. Æ e trøtt, utmatta og litt. Æ vet ikke helt, nokka. Litt nokka. Patetisk, kanskje. (men mer i den andre betydninga, den med å være patosfylt, mer enn ynkelig, tror æ, sjøl om æ føle mæ litt ynkelig også.) Generelt sett litt sympatetisk. (endelig har æ bruk for det ordet, hurra) Dessuten burde æ ikke si nokka, fordi æ e sympatetisk og trøtt og ikke full, men nesten. Mentalt berusa. For mentalt (blabla) til å egentlig klare å formulere mæ på noen som helst måte. Æ burde vite bedre, særlig siden æ ikke drakk, men. Det e midt på natta og noen ganga får æ lov til å være en idiot æ også. Nokka sånt.

Men æ har en forside, æ fikk et ukjent antall klemma, æ føle mæ verdsatt (ihvertfall av de fleste) og det e generelt sett pluss i margen til livet. Det e bare det at… Noen, ei eller anna dame, har en gang sagt nokka om at ingen kan få dæ til å føle dæ patetisk uten at du gir dem tillatelse, eller at folk ikke kan få dæ til å føle nokka, det e det bare du som kan. Men noen ganga, tror æ, vil måten du føle dæ forsterkes av andre folks oppførsel (mot dæ). Det sæ være positivt eller negativt. Så sjøl om æ føle mæ elska og alt, mangle fortsatt den delen æ plutselig følte et behov for. Og det slipp man ikke unna. (sjøl om man jo gjør det, man gjør det om man sover nu, om man ikke tvinge sæ sjøl til å oppdatere bloggen sin (tvang og tvang), men. Noen følelsa kreve å skrives, noen ganga må æ være ynkelig og patetisk, om enn ikke av andre grunna enn for å finne ut av kordan æ kan unngå det seinere. (håpløs oppgave, men dog. nokka må man jo jakte på)

«det æ mente å si va ikke at æ har dårlig sjøltillit. Æ har det helt greit med mæsjøl, men æ tror at mye av det æ e ikke nødvendigvis e en person andre hige etter å ligne.» (nokka parafrasert, men såpass må æ få lov til)

Kan æ bli den samiske David Sedaris? (står det også et sted)

Æ har fornuftige tanka, men dem får vente til en dag æ faktisk e i stand til å formulere dem; æ har et lite stykke av nokka æ vil dele med dokker fordi det aldri kommer til å bli nokka mer av det – og æ like den lille delen som eksistere, men det kommer seinere; æ har en notatbok som for øyeblikket består av ting som «å være full tilsir å skru av all sjølinnsikt – æ tror ikke det funke for mæ» «[og her, om du kunne tegne, en skisse av Stig Sæterbakken]» «what do I want, in the end, other than something different from this. Never more than that» «I want to speak, to talk, to use my mouth for other purposes than just biting my lips» og i går?, på søndag?, en gang, sa æ «du ane ikke ka den leppa kunne gjort for dæ» – bortsett fra at æ ikke sa det, og i går sa æ, som svar når Emmanuel klaga og sa «jeg suger», «synd for dæ at ingen av oss gjør det» og æ vet ikke. Alt e veldig upassanes. «Men det kommer jo til å bli helt forferdelig» va det noen som sa, og det har han jo rett i, det går ad undas, men. Sånt skjer.

Æ sa, i 2007, om Utropia, «æ skal gjøre mæ uunnværlig, og så bare forsvinne», [it was a joke, at the time], men nu e det visst det æ gjør. Takk og farvel. [Farewell to the old me?] (æ kan ikke skrive kjærleikserklæringa det fortjene, ikke enda, men den kommer, en dag, den kommer.)

Og æ e hemmelig, hemmelig forelska, men i diktsamlinge, så det funke fint. Funke finere enn mye anna har gjort så langt (det meste går ganske dårlig, egentlig) og æ takka ja til det æ på sameradioen sa æ antakeligvis kom til å takke nei til, så i februar skal æ holde et tyve minutter langt innlegg om samisk samtidslitteratur. Sånt skjer. Æ har lyst på noen som e bitrere enn mæ, på en abstrakt måte (æ har ramla oppi en greie, æ sukke henført helt for mæsjøl over ting man ikke bure sukke henført av, menneska man ikke burde sukke henført av, æ begynne i det minste å nærme mæ en alder kor det ikke e så komplett upassanes som det va tidligere. (æ hadde, før, en svakhet for 28-åringa (sånn, når æ va 15), men æ tror den nærme sæ 48, snart, gi mæ ti år til så legg æ mæ etter pensjonerte akademikera; vakkert.)

Og trikset ligg i at det ikke skal være forståelig for noen andre enn mæsjøl, det e en tankerekke, en innsnevring, det nærme sæ et punkt kor æ kan peke og si nokka [blatantly inappropriate, as is my wont], æ vet ikke om det e synlig for noen andre? Æ bekymre mæ ikke for det. (trikset med å blogge siden 1999 e å innse at av og til, ganske ofte, e det bare dæsjøl du skriv til. Hei framtidige Siri, æ håpe du e flinkere å skrive enn æ e nu. Stadige framskritt.)

(æ va innom NRK to ganga, for to uke sida og i forrige uke, og så noen. Eller rettere sagt, blei sett av noen, og det kunne ikke vært mer genialt om æ hadde planlagt det. Konstant forvirring kan også være en livsplan – om enn en plagsom en)

Æ har lest Bukowski i dag, det her kunne vært verre.

«What is it that younger women are pushing up against, they would seem to have a list of options to choose on– to choose from, a set of ways to construct their own identity that takes in everything, it’s just a vast smorgasbord, uh, the options are not as narrow as they might have been thirty years ago, so where does the problem lie now?» [They Want Us to Make a Symphony Out of the Sound of Women Swallowing Their Own Tongues] (the options might not seem to be as narrow, but at the same time, I believe that our choices are mostly illusions; what is there, honestly, to choose from? [In a country where abortion is still debated and a woman might legally be made into nothing more than a potential mother, I guess your choice would be to either embrace or reject it, and then, no matter which one you choose, someone will hate you for it.] As for the construction of identity, have you ever spoken to someone who chose a non-conventional identity? Have you ever even talked to a woman before in your life? Because the absurdity of your question makes me think you haven’t, and honestly, even bothering to attempt an answer is lowering myself to your mud-flinging level, and I’m better than that.) («[Det utsagnet får stå for deres egen regning.] I motsetning til GK har vi ikke for vane å helle salt i såret til konkurrentene våre.» sto det i DN en gang, det sitatet heng på lesesalsplassen min, æ elske det.)