Æ e plutselig ute av stand til å skrive om ting som ikke e teater?

Æ vet ikke helt ka slags forventninge æ har til «En folkefiende», dem variere mellom «det blir neppe nokka særlig» og «… æ tror det her kan bli gøy.» Det e vanskelig det der, men samtidig e det litt fascineranes, nu har æ observert skuespilleran i ikke-skuespillanes situasjona en god stund1, så det blir interessant å se dem i rollan, å se om det endre min oppfatning av dem og av stykket. Æ vurdere å lese stykket på forhånd, det har æ ikke prøvd før, så det virke som nokka æ har lyst å prøve mæ på.2 Ida sir at ho syns det gir ho nokka mer, men æ vet ikke om det kommer til å fungere for mæ, det kan hende æ bare heng mæ opp i alt dem har gjort annerledes – og ut fra det æ har forstått så e det ganske mye som e annerledes. Eller kanskje æ blir imponert over alt dem har gjort?

Ulempen med «En folkefiende» e at æ ende opp med å kalle den Et folkeeventyr, fordi HT har hatt altfor mange En/Et-stykka på plakaten i det siste, og et folkeeventyr høres mye koseligere ut enn en folkefiende. Av og til blir det En drømmefiende, men det e stort sett bare på tidspunkt æ virkelig ikke burde være våken.

Men det e i bunn og grunn ikke så farlig ka dem nu enn gjør med stykket, æ tør vedde på at æ kommer til å like Nils Utsi uansett, og æ kommer til å bli glad av å sitte og se på Marius Lien (enkel, enkel sjel som æ e), og dem har bygd en elleve meter høy konstruksjon (tror æ det va?), æ finn sikkert nokka å feste øyan på, men det hadde vært fint om æ likte det skikkelig godt, om det va et stykke som treff mæ. Æ krysse fingran.

Dessuten glede æ mæ til å vurdere hypotesen min. Den går som følger: æ foretrekke å se på teaterstykka på mindre scena. Mine favoritta i det siste har vært «Velkommen» og «Chet Baker spiller ikke her», og sånt, æ tror det siste HT-stykket på Scene Vest som æ virkelig likte va «Cabaret». Og det va i 2007. Kanskje æ foretrekke teaterstykka med en større grad av nærhet mellom publikum og skuespillera, fordi økt intimitet faktisk gjør mæ mindre oppmerksom på den fjerde veggen. Æ like å sitte nært nok til at æ kan se på detaljan i ting, nokka sånt. (Det va en ting som plaga mæ med «Min duoddarat III» – alt føltes så uklart, alt blei så dust – som i pastellaktig, ikke teit – lyssatt, det va liksom ingenting å gripe tak i, og det fungere kanskje ikke for mæ?)

Æ vet ikke, men æ glede mæ til å se det, litt i hvert fall, når æ ikke e travelt opptatt med å grue mæ. (Æ, bare, kan æ be om en ønskereprise på «Cabaret», sånn at æ kan bruke den som den smaksrettende sorbeten mellom måltidan? Sånn e teater når du syns det e fint, rekalibrer, nu e du klar for å utsette dæ for nye ting)

Men æ fikk litt større forhåpninge da æ så bildan HT har lagt ut på sida si på facebook – delvis fordi æ va skikkelig fornøyd over at æ kunne slå fast at han der fyren æ har sett noen ganga og lurt på kæm e, e regissøren (æ like å vite ting), og delvis fordi det ser.. æ vet ikke, det ser hyggelig ut, egentlig. Høres det teit ut? Ja, sikkert. (Nu har æ lyst å sitere Waltman igjen, men om mæsjøl denne gang: Do I contradict myself? Very well etc)

1(DET E IKKE MIN FEIL AT HALVE HT-STABEN HAR BESTEMT SÆ FOR Å HENGE PÅ 4 ROSER OG AT Æ HENG DER MINST LIKE MYE SOM DEM – det e ikke stalking så lenge æ va der først. Og æ e same, vi har bestandig vært overalt først. Bortsett fra i atomkraftverk.)

2(det vil si, æ tror æ hadde lest… Frøken Julie? før æ så den i en Beaivváš-oppsetting (eller, det va kanskje ikke dem, det va et anna samisk teater – æ huske ikke), men det gjelds ikke. fordi æ sir det. (fordi det gikk for lang tid mellom lesing og seeing, fordi æ hadde den på pensum, etc etc))

«.. nu hilse æ på naboan mine» («hulk, det e så vakkert. hulk»)

For ikke så altfor lenge siden va æ på publikumsprøven til «Velkommen», stykket HT satt opp som – velge æ å tro – en motsats til «Et drømspill.» Her e det æ skreiv etter publikumsprøven. Og her e en ganske spontan reaksjon på at Espen Østman klaga over at publikum i Tromsø e så skeptisk (.. æ velge å tro at eventuelle lesera ikke har langtidshukommelse i det hele tatt? Sorry). På torsdag, nestsiste oppsetningsdag, så æ stykket igjen – fordi det faktisk va bra nok til at æ ville betale for å se det etter å ha sett det gratis, og æ lurte med mæ Ida.

Vi satt på første rad og så skeptisk ut, med vilje. OK, vi gjorde egentlig ikke det da, men vi satt på første rad, sammen med noen unga som helt klart va for ung til å se stykket. Dessuten, om du insistere på å dra med ungen din på teater som kanskje ikke e aldersmessig propert, bør et minimumskrav være at du informere barnet om at «vi kan snakke om det her når det e over, det e uhøflig å snakke gjennom et helt teaterstykke.» (Neida, vi va ikke bitter i det hele tatt over å måtte sitte rett ved siden av i en time og høre like mye på forklaringa som på replikkan.)

Æ gjorde faktisk et ærlig forsøk på å ikke se skeptisk og innbitt ut, men heller å sitte på første rad og være åpen og [ka enn det motsatte av innbitt e for nokka], uten at æ egentlig tror det hverken hjalp eller ga særlig stor effekt. Fordelen eller ulempen – alt ettersom – med å sitte på første rad i en sal med ti rada og kanskje femten stola på hver rad (æ vet ikke, æ bedriv vill gjetting, æ eie ikke øyemål) e at det føles litt som om du hovedsaklig ende opp med å stirre skuespilleran rett i øyan. (Men æ e jo en enkel sjel, så når dem smilte smilte æ tilbake – da va æ ihvertfall ikke innbitt, tror æ?)

Æ likte stykket nu også, sjøl om det føltes som om litt av det intense nærværet fra publikumsprøven va blitt borte, men det kan også være fordi vi havna litt på høyresida og mye av det mest actionfylte skjedde på venstresida (… og dem sir at HT ikke e politisk!)1, eller bare fordi det ikke e så greit å beholde et intenst nærvær i månedsvis av gangen – siden skuespillera nu en gang ikke e robota. (Æ tror dem bruke å si det også.)

Espen (Østman) og Espen (Renø Svendsen) og Rebekka (Nystabakk) passa så fint i rollan, og æ hold fortsatt fast ved at æ likte måten dem spilte polyfonien på, de umiddelbare rolleskiftan og vekslinga mellom å være sæsjøl, å være Hammerfest, å være Jonas Gahr Støre2, å være en russer på rømmen (den første delen ga mæ tåra i øyan sjøl når æ visste kordan det går til slutt! Æ e håpløst lettrørt). Dessuten syns æ det va en kjempefin nerdate liten detalj at av de bøkern dem hadde på scenen, som en del av scenografien, så sto Mikkel Bugge sin nyeste plassert sånn at det va den publikum så («Se, æ bygge et bibliotek!»). Etter at forestillinga va over klarte æ til og med å la være å gå bort og se ka de andre bøkern va, men det holdt hardt. (Drit i å ville fortelle skuespilleran at dem va flink, æ vil finne ut kordan bøker dem hadde inkludert i scenografien! Æ e verdens mest nysgjerrige menneske når det kommer til bøker.)

Eh, det føles som om det e her den tunge analysen av stykket burde komme, etter litt omkringprat og morsomme detalja skal man gå i dypden og snakke om NORDOMRÅDEPOLITIKKEN OG -PROBLEMATIKKEN, men det gidd æ ikke. Æ likte det, det føltes som et nordområdefokus æ kan være med på … hvilket, når æ tenke mæ om, muligens e den mest inderlige form for kompliment æ kan gi nokka som helst nordområderelatert. Og det e kanskje der problemet til stykket, om det nu har et, ligg: kæm, med vettet i behold (og uten en master i [NORDOMRÅDA]), har egentlig lyst til å se et stykke som handle om akkurat det? For et fy-ord det e blitt. Eller, ikke et fy-ord, en gang, det e blitt et zzzzzsnork-ord. Og sjøl om Velkommen3 har prøvd å markedsføre sæ – som æ ser det – som DE ORDENTLIGE NORDOMRÅDAN (ikkeno kjedelig politikk her i gården, å neida du, tror æ selve inkluderinga av ordet gjør at folk gjerne blir litt «… å fryd. Takk, men nei takk.»

Og det e synd (om det e sant, æ vet ikke, æ har et begrensa antall teatergåanes menneska æ kan spørre), for det va mest av alt et «Nord-Norge, weeeeeeee! og Finnmark og Russland og krigen va for lenge sida og vi har så mange idea at det tyt ut av øran på oss og weeeeeeee!, framtida! Men vi e litt avbalansert og vurderanes og, om ikke akkurat negativ, så i hvert fall litt avventanes til den her lyse framtida dem snakke om»-stykke. Ja, sånn i tillegg til at de tre skuespilleran va pen å se på. (Som om æ skulle klare å skrive et så langt blogginnlegg uten å være kjempeoverfladisk på ett eller anna tidspunkt!)

1Æ vet ikke helt om dem sir det, og æ vet ikke kæm dem skulle vært, men holy punchline, Batman, det va ikke som om æ kunne la muligheten gå fra mæ!

2Og sånn rent overfladisk glede det feministhjertet mitt at det va Rebekka som agerte talen, og ingen av de to mannfolkan – uten at æ egentlig kan sette fingeren på koffor, men eh, feministhjertet e som feministhjertet gjør

3Æ vet ikke kordan man egentlig skal markere titlan på skuespill? Anførselstegn, stor forbokstav, kursiv?

Resepsjonsteori for nybegynnera

I dagens Nordlys sir Espen Østman at publikum må være mer åpen, vi må ikke sitte på første rad med arman i kors og se skeptisk ut «æ e her, underhold mæ [for pokker].» (Æ finn det ikke på nett, men det kan like gjerne være fordi nettavisa til Nordlys e laga av tohundre ape med skrivemaskina.) Og sjøl om æ skjønne ka han mene så blei æ litt irritert. Først og fremst fordi æ e en reaksjonær dust, og dermed har mest lyst til å troppe opp på enhver forestilling fra nu av, sitte på første rad og se kjempeskeptisk ut.

Men hovedsaklig va det fordi æ ikke like at Espen Østman – eller noen andre for den del – tror dem vet kordan æ reagere bare fordi æ sitt med arman godt pakka rundt mæsjøl. (Eller for «Velkommen» sin del, kor æ satt og va litt redd for at det plutselig skulle dukke opp en eller anna teit samevits, for man vet jo aldri. Da e det tross alt bedre å være skeptisk og forberedt enn å plutselig få et uventa slag i magen – dem e det mange nok av når det gjeld samevitsa.) Sjøl om æ skjønne at skuespillera vil ha et publikum som spille på lag med dem, som sitt og e vidåpen og bare vente på at jorda skal bevre, og sjøl om æ gjerne skulle eksistert i en verden kor det va mulig, så gjør æ ikke det.

Om du skal inn under huden på mæ, så må du pirke, og hamre og dælje løs, og gjøre det ganske lenge, fordi æ e pakka inn i et godt stykke grunnlegganes skepsis og sjølforsvar. Æ gir, som publikum, så mye æ kan, men sjelden mer enn at æ vet kor æ har mæsjøl. Og det e sikkert synd for skuespilleran, men æ foretrekke faktisk å tenke på mæsjøl først.

Og jo bedre «Velkommen» blei, jo strammere blei arman mine – og det e faktisk det beste komplimentet æ kan gi et stykke kunst, sjøl om du ikke ser det sånn.

«… fordi folk bestandig kjøre over mæ?»

Æ va på publikumsprøven til «Velkommen» på Hålogaland teater i dag, og det va gøy. Æ har stort sett et nokka ambivalent forhold til HT (hvilket antakeligvis e åpenbart for alle som les bloggen/twitter/facebook), men noen ganga e dem god på måta æ finn dypt tilfredsstillanes.

Og «Velkommen» va en av dem, sjøl om det fortsatt va upolert og mangla litt finesse – suffløren måtte trø til en og anna gang og sånt – likte æ måten det va laga på, måten skuespilleran va både sæsjøl og alle karakteran dem måtte være, måten det varierte mellom monologa og dialoga og en polyfoni av erklæringe om kæm man e/ka man vil/etc.

Det handle om Nordområdan, om folk som bor der, ka dem vil, kæm dem e, om nokka mer enn nordområdesatsinga til regjeringa, men med utgangspunkt i den, med utgangspunkt i Jens og Jonas og klisjea – «det e langt det her landet, det meste e nord» – og så va det plutselig sørgelig og plutselig morsomt, uten at overgangan blei rar – æ fikk nesten tåra i øyan av starten, og slutten snøra alt sammen på en måte æ satte pris på. Og noen av delan inni der, som den med mannen og lampa, va utrolig. Sjøl om det tidvis føltes litt som om publikum kanskje lo på gale plassa, men det gjør det som regel. (Æ gjorde det sjøl også, men det va mest fordi dem nevnte nokka æ antakeligvis va den eneste som fikk glede av i akkurat den salen.)

Og nu skal æ sove, æ følte bare et behov for å være litt HT-glad først.