«I love the train,» va det ei dame som sa til mæ mens vi sto og venta på toget i Bellingham. Vi hadde nettopp hørt fløyta, ho hadde sagt «Finally» og vi småprata om at toget bestandig e litt seint ute i forhold til rutetid, men at det e greit å være tidlig ute likevel, sånn i tilfelle.

Æ betalte absurd mye penga for en 50 timers lang reise – eller langreise – i det minste absurd mye til USA å være, men nu har æ vært her lenge nok til at det virke dyrt å betale mer enn ti dollar for måltidan mine (i det minste de mindre måltidan), sjøl om det i norsk sammenheng nærmest e umulig å kunne spise sæ stappmett på mindre enn seksti krone – særlig når maten stort sett e fortreffelig.

Men ja, æ e på tur (en tur inni turen, kanskje?), æ starta fra Bellingham, i bilen til Puck, cirka 07.50, og nu e klokka 17.50 og æ e på toget et sted inni Washington, mellom Everett og Leavenworth. Det ser litt ut som Norge, uten at det gjør så mye fra eller til. Æ har ikke hjemlengsel, men i går hørte æ en måke klage sin nød og det slo mæ at den lyden e nokka æ e vant til å høre.

Det e sånn det føles, som oftest, æ savne ikke ting, men av og til ser æ folk som ligne på folk æ kjenne – eller bare folk æ ser ofte (i bybildet, om du vil) – hovedsaklig på sånne små uidentifiserbare måta, og æ merke kor lenge det e siden æ har opplevd den gjenkjennelseseffekten; sjøl om æ ikke ville gjort nokka stort ut av det i Tromsø, så e det nesten så æ vil smile til de her folkan, smile og si «You remind me of someone I know.»

Folk – folkan æ har besøkt, bodd hos – spør mæ ka æ har gjort, ka æ har sett, og som oftest vet æ ikke ka æ skal svare, for æ har ikke gjort nokka kjempespennanes, men det hold i massevis likevel. Æ har vandra rundt, målløst, full av en glede æ ikke helt klare å gi uttrykk for (ikke uten å stjele halve setninge fra de store norske), bare fordi æ e her, og æ kjenne alle de her fine folkan som underhold mæ på forskjellige måta, folk som e søt og hyggelig og som lar mæ komme på besøk, lar mæ bo hos dem.

Det e det æ stadig vende tilbake til: gleden over å kjenne folk som sir «ja, kom, bli!» helt uten videre, sjøl når æ e forferdelig på å planlegge og ikke helt vet katti æ kommer eller katti æ skal reise videre. Æ e så takknemlig for menneskan som har vært i livet mitt i ti år, eller tiår, som æ kanskje ikke har møtt noensinne eller ikke har sett på flere år, men som likevel syns det e helt naturlig at æ dukke opp på døra demmes sånn nesten helt uten videre; folk som sir «Ja, kom, bli! Og hadde du kommet en måned seinere kunne du deltatt i bryllupet mitt, det va synd.»

Poenget e kanskje at æ ikke vet ka æ har gjort for å fortjene å kjenne så mange fine folk («I must have rescued a house full of orphans to deserve this luck,» va det en gang noen som sa.), men æ e glad for det.