vin og viten, litt på etterskudd.

For å feire/markere at vi snart e på avreise til årets vakreste eventyr, også kjent som Riddu Riđđu, tenkte æ at æ endelig skulle knø mæ til å legge ut teksten æ holdt under vin og viten-kvelden æ va med på på Tromsø museum i februar. Bedre seint enn aldri, og det e ikke som om dem har slutta å krangle om det enda, så. De samiske probleman e evig aktuell!

Bures, mu namma lea Helander-Ristena Bitte Sire, dahje dušše Sire K. Gaski. Hei, æ hete Ánná Johán Harald Sire. Eller Siri K. Gaski. Men vi skal komme tilbake til egennavn litt etterhvert, æ tenkte bare æ skulle starte på samisk, for å vise at æ kunne gjennomført et helt innlegg på samisk, sjøl om det e et språk æ vil anta en del av dokker som e tilstede ikke skjønne.

I så måte, og med tanke på tittelen på kveldens opplegg – Samisk: truet eller truende – vil æ si det sånn: Selvfølgelig e det samiske trua; om det ikke va det, hadde æ holdt hele det her innlegget på samisk, med tolk, uten at noen reagerte nevneverdig. Om det samiske ikke va trua hadde Tromsø kommune gitt mæ såpass med samiskundervisning opp gjennom åran, at æ hadde følt mæ komfortabel med å holde – og skrive – hele innlegg på samisk, i stedet for å ende opp med akkurat nok undervisning til at det eneste æ vet om samisk grammatikk e at æ ikke vet nokka om den.

Om det samiske ikke va trua hadde Tromsø kommune sørga for at læreran æ hadde gjennom tolv år med skolegang hadde gitt mæ og klassan mine opp gjennom åran mer enn cirka fem tima med undervisning om det samiske. Og den undervisninga hadde basert sæ på anna enn at de samiske dialektan kanskje e så forskjellig at dem ikke e forståelig for hverandre, og at sama e sånne som går i kofte og har rein, bortsett fra Siri da, siden ho e her.

Om det samiske ikke va trua ville det ikke vært sånn at første gangen æ blei konfrontert med nokka samisk i undervisningssammenheng uten å ville gråte va på universitetet. Det virke ikke som for mye å be om, gjør det vel? Undervisning om morsmålet og kulturen din, gjort på en sånn måte at du e komfortabel med den? Nu e jo æ – heldigvis, kan man kanskje si – såpass gammel at undervisninga forhåpentligvis har rukket å bli litt mer omfattanes – det skal i hvert fall ikke så mye til.

Det va ikke før æ leste et lite intervju i Dagens Næringsliv æ faktisk tenkte på det her med egennavn. Saken e at Norges Handelshøyskole har fått beskjed av Språkrådet om at dem må innføre Noregs Handelshøgskole som navn i kommunikasjon som foregår på nynorsk. Til det sa Trine Dahl, professor i engelsk ved NHH, «Vi ser på Norges Handelshøyskole som et egennavn – brukt i alle år.» Og æ kunne ikke skjønne ka ho prata om, før æ plutselig innså at ho mene at et egennavn, det har man bare ett av. Det finnes tydeligvis en tanke om at man har ett egennavn og at det ene egennavnet e uforanderlig og konstant.

Den oppdagelsen har min flerkulturelle, flerspråklige oppvekst skjerma mæ fra, Siri på norsk, ja Sire sámegilli, har aldri vært et enten-eller, men et både-og. Derfor e det uforståelig for mæ når folk klage i avisen og kor som helst ellers og sir at dem ikke skjønne koffor Tromsø skal få et samisk navn. Æ blir ekstra forvirra, for når noen snakke om å få et navn ser æ for mæ stereotype indianerfortellinge fra før æ blei født. Det samiske navnet eksistere nu sjøl om folk – i det her tilfellet nordmenn – ikke har hørt det før.

I følge Aud-Kirsti Pedersen, som holdt et innlegg under debattmøtet Historisk forening i Tromsø arrangerte i forrige uke, kjenne man historisk sett til cirka tusen samiske stedsnavn i det som nu e Tromsø kommune. Nu til dags e det 193 offentlige stedsnavn på samisk – til sammenligning e det 7287 på norsk – og de fleste av de samiske navnan e på fjell og vann, i rurale områda. Norske navn i bebygde strøk og samiske navn i fjellet, kan lett tolkes, som ho sa, som «et ekskluderende prinsipp og en etterlevning fra fornorskningstida.»

Om det samiske hadde fått sin rettmessige plass her i byen, hadde ikke æ vært så fornorska at det aldri fall mæ inn å fortelle folk at æ bor på Sállir, men at æ konsekvent, uansett språk, referere til det som Kvaløya og Kvaløysletta.

Det e interessant å se at det va den yngre, kvinnelige garde i Arbeiderpartiet som først fremma forslaget om at Tromsø skal inn som en del av forvaltningsområdet for samisk språk, og det e også interessant å oppdage at det hovedsaklig e menn i en viss alder som e de mest høyrøsta motstanderan. Og så e det godt å vite at noen av dem som e gammel, og som dermed kan sies å ha nådd det dem på engelsk kalle en elder-posisjon i samfunnet, som Holger Raste, faktisk e for. Men æ vil ikke vente i noen-og-tyve år, med håp om at de gretne mellomaldranes gubban skal bli storsinna nok til å innse at Tromsø faktisk har plass til kommuneansatte med språkkunnskapa og noen skilt på samisk.

Samtidig e det sørgelig at samtalen om korvidt Tromsø skal være en del av forvaltningsområdet eller ikke dreie over på å enten skulle redde språket, eller å skulle være en gjenopprettelse av gammel urett – og ikke det det faktisk e: Et helt logisk steg. Æ tror Tromsø, i likhet med resten av nordkalotten, har vært samisk lenge, og det e ingenting unaturlig i at vi burde bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Akkurat som det, i Tromsø, e helt naturlig at det norske navnet burde stå øverst på skiltet, uansett ka stadnamnlova sir, eller forskriftan til den.

Æ tror nemlig, i det som e min høyst personlige konspirasjonsteori – og som ikke handle om statsdannelse i det hele tatt, at loven e som den e fordi den blei oppretta på et tidspunkt kor ingen trodde at det kom til å gjelde anna enn de kjernesamiske områdan, og der e det logisk at det samiske navnet står først.

Dårlig tenkt er dårlig skrevet, sa Hege Ulstein da ho fikk en pris av NTB for godt mediespråk, og i en helt anna setting leste æ en gang at noen sa, lett omskrevet: «Rasjonell tankegang kreve søvn og evnen til å være fornuftig; det e derfor forvaltningsområdeinnlemmelsesmotstandera kan spy ut leserinnlegg i en salig fart.» Andelen dumme nordmenn e høyere enn andelen smarte sama, og vi ende bestandig opp med at debatten må ned på et grunnlegganes nivå og da heller handle om ka e en same, kor samisk e en same, kor mange sama, nøyaktig, bor det i Tromsø og kor lenge har dem bodd her. Det e totalt uinteressant, i hvert fall for ganske mange av oss, å til stadighet måtte delta i samtala kor vi skal finne ut av ka en same e.

Problemet e at folkan som kommer med de innleggan stille spørsmål, dem sett spørsmålstegn ved de grunnlegganes tingan i livet. Og så blir dem fornærma om/når man ikke svare. For spørsmålet demmes fortjene jo et svar, gjør det ikke? Det e elitistisk å tro at man ikke treng å svare. Så får det heller være litt uheldig at det finnes flere nordmenn som kan stille kompliserte, men dog ganske dumme, spørsmål enn det finnes fornuftige sama, som gidd å svare på leserinnlegg. Folk vil ha svar, og det å skulle finne informasjon sjøl e helt utenkelig. For dem spør jo ikke egentlig for å lære, dem spør for å være vanskelig, fordi det e en menneskerett. Og siden du har sagt A, eller ja, æ e same, så har du også sagt B: ja, æ kan være din høyst personlige informasjonsskranke.

Og nåde dæ om du e ufin, det skal vi ikke ha nokka av. Da bringe du skam over hele samefolket. Nåde dæ om du ikke tar alle spørsmål alvorlig, om du ikke anerkjenne folks rett til å spørre – og i minst like stor grad, nåde dæ om du stille spørsmål tilbake.

Æ har lest – i større eller mindre grad – lokalavisa i tjue år og vært klar over byguttbegrepet i nærmere femten. I begynnelsen va æ litt sjalu, fordi æ aldri kom til å bli bygutt, men etterhvert har det gått over. Man skulle tro den norske identiteten va trygg, knytta som den e til et helt land, men nei, det skal ikke mer til enn et skilt eller to, eller en kommuneansatt eller tyve før hele bygutthistorien e trua. Det sir ingenting bra om identiteten i den her byen om den faktisk bygge på et så svakt grunnlag som at ekte bygutta ikke e og heller ikke vil bli samisk. Og likevel e det til stadighet de saman som orke, eller tør, å reagere på ting som virke ugrei, som blir definert som hårsår.

Det eneste motargumentet æ syns man høre om forvaltningsområdet, nest etter «Tromsø e ikke samisk, så det så» e «vi har ikke penga til det her, dessuten burde vi bruke de pengan vi har på å ta vare på eldre og barn.» Til det må jo konklusjonen være at folk i Tromsø vil ta vare på eldre og barn bare så lenge dem ikke e samisk, for e det ikke det forvaltningsområdeinnlemmelse til syvende og sist egentlig dreie sæ om: Vi – som e for – vil gi gamle menneska, og alle andre, muligheten til å kommunisere på et språk dem føle sæ mer tilpass i, og små barn en garanti for at demmes samiskundervisning, og dermed også språkkommunikasjon, kommer til å være betydelig bedre enn det vårres, eller i det minste min, va.

En anna ting æ lærte under debattmøtet Historisk forening arrangerte va at bevisbyrden ligg like mye – om ikke mer – på dem som hevde det aldri har vært sama i kommunen, og sjøl om du ikke ser oss, betyr det ikke at vi ikke e her. Min første tanke etter første runde med negative avisinnlegg va at vi må etablere en undergrunnsvirksomhet av samisk: ikke for å infiltrere nokka, eller for å kunne sniketablere et eget land, men rett og slett for å snakke samisk på offentlige plassa. Avtalte møta som at person A og person B møtes i Storgata, ved siden av Brillehuset, tolv på tre på tirsdag, og står der og snakke samisk i minst fire minutt før dem går videre. For de saman som ikke snakke samisk kan man snakke om samiske ting, gjerne mens man har på sæ klær med en samisk signaleffekt. Ikke for at det skal virke som om det finnes flere av oss enn det egentlig gjør, men for å vise at vi e her, at vi møtes, at vi kjenne hverandre, at vi snakke sammen, og e samisk sammen, sjøl om det kanskje ikke e åpenbart i måten vi kler oss og det vi jobbe med.

Anders Opdahl, konstituert ansvarlig redaktør i Nordlys, mente i en lederartikkel at Tromsø ikke burde bli en del av forvaltningsområdet, fordi vi kommer til å tømme resten av Troms for samiskkyndige. Det e jo i og for sæ en god tanke, og det e bra med omtanke, men æ antar det betyr at han etterhvert også tar til orde for å legge ned Universitetet i Tromsø, sånn at alle de universitetsansatte akademikeran her i byen heller kan spre sæ utover i bygden i Troms.

Så får det så være at vi e belemra med ordførerkandidata som ikke vil lære et ord samisk, og som kanskje tvihold på sin status som enda en bygutt? E byguttkulturen fortsatt så streng og allestedsnærværanes, eller e det kanskje på tide at den reelle majoriteten her i byen reiser sæ opp og gir uttrykk for ka kulturen nu til dags faktisk e og ka den gir rom for?

Vin og (u)viten (eller: æ e Wirkola!)

Æ overlevde! Æ deltok på vin og viten og æ overlevde! Og æ skal slutte å snakke som om det e en skikkelig stor prestasjon, for det e det jo ikke, men jo, når man e mæ så føles det sånn! Katri introduserte mæ med «Og Siri har brukt hele dagen på å si at ho e skikkelig nervøs», så æ vandra bort til bordet og sa «det hjalp!» Det blei neppe særlig mye bedre av at ho også informerte folk om at æ ville ha minst en trussel om juling for å regne det som en suksessrik kveld – «det her e Siri, ho e skitnervøs og masochistisk» e kanskje ikke den rette måten å framstå som et seriøst menneske. Æ va visstnok forholdsvis flink (bortsett fra «men du må jo høre på rådan mine, sa æ ikke at du skulle huske å snakke sakte?»), og folk lo på alle de rette plassan og noen plassa kor æ ikke egentlig forventa at noen skulle le – æ prøvde å holde blikkontakt og ikke bare stirre i arkan mine, og æ e bare litt pinlig berørt over at æ på et tidspunkt sa «kverandre» eller nokka sånt. Det va plutselig en k et sted kor æ bare har h-a, men det va kanskje ingen som hørte det, æ krysse fingran. (Æ va litt frista til å stoppe opp og si «unnskyld, la mæ ta det på nytt», men æ lot være.)

Og æ hadde trua Øystein Vangsnes med at æ kom til å gråte om han trakk fram for mye dommedagsstatistikk om språkdød og sånt, men æ klarte å la være (mot slutten holdt æ dog på å gråte da æ skulle forklare at om en innlemmelse i forvaltningsområdet føre til at en eneste jævla unge lære nok samisk i løpet av tolv år til å bli flinkere enn æ noensinne kommer til å bli, så e det så verdt det at æ ikke kan sette ord på det; æ tror æ avslutta resonnementet mitt med «det e til å gråte av.» Men til mitt forsvar starta æ det også med «æ e følelsesmenneske nok til å si at…» (og så banna æ strengt tatt ikke)). (Og om Holger Raste hadde prata mye mer om kulturell terror e det ikke utenkelig at æ hadde grått en skvett, å, min sørgelige fornorska sjel!)

Snakke om Holger Raste, så va æ nummer to til å holde et innlegg, og han kom til sist, og mens han sto der sa han «det her blir jo som å hoppe etter Wirkola» og det va nesten det fineste komplimentet æ fikk hele kvelden – bortsett fra at æ blei råglad da Gerd Stamsø Munch fortalte mæ at ho syns æ va flink. (Som et kulturinteressert menneske i Tromsø by e det ganske gøy når ho, som æ har observert på ørtenhundre teaterpremiera og dets like, fortell mæ at æ e flink, det va bare det.)

Æ hadde fjerna den fra selve manuskriptet mitt, men Susanne ga mæ heldigvis mulighet til å bruke min forferdelig dårlige «det eneste æ ser som kan være truanes med samisk e at vi kanskje kan være truanes til det meste»-vits. Og folk lo! (For et takknemlig publikum!)

Også tok æ et durabelig, men forholdsvis stillferdig, oppgjør med hele jævla byguttkulturen, men det ane mæ at det ikke va det rette publikummet, æ tror ikke det va så mange bygutta der. Men pyttsann! (Det viktigste e å si det, å vite at du har sagt det.) Og æ hadde plana om å legge ut hele innlegget mitt på bloggen, men så sa faren min «Du må skrive det om til bokmål (hele greia e på dialekt \o/) og sende det til Klassekampen» og seinere sa Øystein Vangsnes «Du kan skrive det om til nynorsk og sende det til Dag og Tid» og æ va litt sånn «…men bloggen min?» sjøl om Dag og Tid kanskje gir litt mer prestisje enn akkurat den her publiseringskanalen..!

Og sånn ellers slo æ fast at æ e litt som en bulldoser når det gjeld muntlig framføring, fordi æ ikke helt klare å slutte når æ først starte, og æ klare ikke å roe ned, sjøl om æ vet at æ burde ta flere pausa og alt det der (æ tror i det minste æ ga folk tid til å le der dem ville le), men æ starte, og så dure æ avgårde, og når æ e ferdig så e æ ferdig. Bulldoser-aktig, altså.

Og tenk at et menneske trodde det va en god idé å bruke gammelmannshersketeknikka på mæ! Æ skulle ønske æ huska ka han sa, sånn at æ kunne sitere det ordrett, for det va så forferdelig – eller i det minste forferdelig teit. Æ satt nu bare der og rulla på øyan. (Seinere oppsummerte æ poenget hannes som «Du e pen, og sikkert flink, men dum». Og svarte «æ skal innrømme at det va et ganske billig retorisk poeng, men æ trodde ikke at noen kom til å ta det alvorlig.» Hvilket vel ikke e en frase fri for hersketeknikka, så ta den, gamling! :D)

Og så hadde æ egentlig plana om å gå på Artur og kjøpe en mojito, men æ havna på 4 roser (æ tenkte en ting men føttern mine gikk som dem bruke likevel), og det va litt fint fordi æ kunne sitte og høre på skuespillera snakke om skuespilling og om alt sånt, mens æ spiste banankake og drakk en latte æ neppe burde drukket siden æ ikke fikk sove, og blei oppringt halv åtte for å være på radioen (æ va blitt advart i går formiddag, så det va ikke som om NRK Sápmi ringte halv åtte og sa «intervju? \o/?»), men pyttsann, æ e fortsatt full nok av «æ overlevde!» til at æ kanskje hold mæ våken ut dagen. Og i morra skal æ til Oslo for å møte (dela av) internettet (for første gang), hurra!

Blir det bedre av en latte til?

Æ e så nervøs at æ kjenne det i hjertet. Æ like det, i mæsjøl, at følelsan mine e så kroppslig, at dem gir gjenklang i hele mæ (det va en lang periode kor æ va forelska i ei jente og hver gang æ så ho kribla det på baksida av låran mine, ned mot knærne – æ vet ikke helt om det e logisk, men det va standardreaksjonen hver gang). Men akkurat nu e det mest av alt litt slitsomt, fordi æ skal på vin og viten på onsdag – æ skal slutte å snakke om det snart, æ love – og æ e så nervøs at ja, æ kjenne det i hjertet, og i leggan. Æ har litt lyst til å spy, men ikke egentlig; æ vil drikke mer kaffe for å roe nervan mine, men så funke jo ikke det helt som planlagt (sjøl om det e beroliganes, fordi æ ikke har fornuftige reaksjona på nokka som helst i verden).

Æ skulle skrive notata til det innlegget æ skal holde, så æ trakk fram datamaskinen, men det slår mæ at det ikke funke, æ må notere for hånd først, og så kan æ sette alt sammen, sånn at det blir forholdsvis fornuftig, men det kan ikke skje før etterpå. Håndskrevet først, datamaskinering etterpå. Gudan vet koffor det e sånn?

Og så har æ litt lyst til å begynne innlegget mitt på onsdag med «æ e vanligvis ganske skjelven, så det e ikke bare fordi æ e nervøs æ riste sånn,» men æ kommer til å være et aspeløv (ospeløv? ka pokker det nu enn hete) på onsdag, for nu har æ allerede brukt en halv uke på å være mer eller mindre skjelven. Æ håpe det finnes nokka æ kan holde mæ fast i når vi skal holde innleggan, sånn at æ ikke dett ned om beinan mine gir etter.

Men æ skal slutte nu, det e ikke som om æ blir mindre nervøs av å tenke på alt som kan gå galt, sjøl om æ like å være forberedt på alt. (Therese va veldig hjelpsom i så måte, etter at æ brøyt ut med «æ kommer til å dø!» en gang for ofte, va svaret hennes «Neida, du kommer til å bli lemlesta av sinte motstandera, i så stor grad at du skulle ønske du va død, det e mye bedre.» Så, ja, lemlestelse og død.)

Og æ vet fortsatt ikke ka æ skal ha på mæ, eller kordan farge æ skal ha på neglan. Eller ka æ skal si, for den saks skyld.

Dessuten føles det som om det fortsatt e mandag.

I dag investerte æ i kulturell kapital til familien, for 1040 krone. Det tilsvare to billetta til Reindans på søndag klokka ett, og tre billetta – to voksen, en student – til Min duoddarat III på Kulturhuset den 1. april. Når vi snakke om den samiske smerte, liksom – noen ganga e den økonomisk! (Sånn som når man tenke at man vil ha en ny luhkka, akk og ve) (Ikke det at æ brukte mine egne penga, men likevel.)

Sånn ellers har æ brukt dagen på å henge med Gøril, prøvd å være hjelpsom med jobbsøknadsskriving, og å møte Therese, og være hjelpsom med boklanging. Når noen nu først oppdage Neil Gaiman lønne det sæ å peise på med så mange bøker av mannen som overhodet mulig! Litt synd da at æ oppdaga at en del av mine Gaiman-bøker har endt opp i Tana (for å en dag havne i biblioteket vi skal ha i huset vi en dag skal bygge), men æ hadde i det minste American Gods å by på, samt en av samlingen av novelle og greier. Æ burde kanskje prøve å få Therese på Terry Pratchett-kjøret, der har æ tross alt en nesten komplett samling lett tilgjengelig, men en ting av gangen! :D

Æ oppdaga forresten, mens vi snakke om populærkultur, da æ rydda mæ gjennom noen greier for å finne andre greier æ skulle gi bort (iPhonehodetelefona til mora til Gøril, fordi æ ikke bruke mine og ho trengte nye), at æ har fått tredje sesong av The Big Bang Theory i julegave (hos noen som æ e veldig glad i, uten at æ på stående fot kan si kæm av folkan æ e veldig glad i som ga den til mæ), og at æ dermed kan satse på heldagsnerding en dag i nær framtid, hurra! TV-seria på DVD e sånn cirka det mest geniale verden har oppfunnet, sjøl om dem ikke e så praktisk oppbevaringsmessig. (Men æ like å være lovlydig, og å se ting på TV, så æ like det bedre enn å laste ned ting.)

Også har æ brukt dagen på å være omtrent så sjølnedlatanes som overhodet mulig. Æ vet egentlig ikke om sjølnedlatanes e en god oversettelse på self-deprecating, men det får holde. Min o store geniale plan e å bruke all min tid fram til neste onsdag på å fortelle folk at æ e skikkelig dum, sånn at dem blir kjempeimponert over at æ i det hele tatt klare å snakke i hele setninge på Vin og viten-kvelden. Det e dog, i følge vennan mine, en ganske mislykka plan, siden dem allerede vet at æ visstnok e smart. Pokker. (Det e ikke det at æ ikke tror æ kan vettige ting, æ e bare flinkere til å formulere vettige ting når æ kan skrive dem enn når æ må si det til en sal full av menneska. Æ e litt treg av mæ, bare.)

Det går sæ til. (Akk og ve. Det skulle tatt sæ ut.)

søndagsrot og sånt

Når vi snakke om Fredlaus, så endte æ opp med atter et øyeblikk av «åja, det va sånn sosiale medier fungere.» For etter å ha sett stykket, tvitra æ følgende: «Opinionen etter «Fredlaus» e at Hilmar (Morten Svartveit) va heit. Marius Næss funka til å spille femten. Også likte vi katta og hjorten.»1 (her) Og det e jo.. legitimt? Legitimt til å være mæ, i hvert fall. Dagen etterpå så æ – på iPhonetwitterappen min – at noen hadde retweeta den (altså syns at den va interessant nok til at dem ville at demmes følgera også skulle få lese at æ hadde sagt det og dermed resirkulert den, i ordets andre betydning), men siden æ va på iPhonetwitterappen kunne æ ikke se kæm. Så overraskelsen va stor, som dem sir, da æ endelig kom hjem og oppdaga at det va teatersjefen sjøl som hadde retweeta den. (Egentlig burde æ si omtvitra, ikke retweeta, for å holde på fornorskninga.)

Dem sir jo, de såkalte ekspertan, at du ikke skal si nokka i sosiale medier som du ikke vil være komfortabel med å se spredt utover førstesida på lokalavisa di. Men æ vet ikke helt om det gjeld ting som at æ syns Morten Svartveit va heit eller at æ e hemmelig forelska i Kjetil Wiedswang. Og det e ikke som om æ e pinlig berørt av det faktum at æ syns Hilmar va heit, men.. det e kanskje ikke det første æ hadde valgt å fokusere på om æ visste at teatersjefen skulle lese det æ skriv. Heldigvis eie æ ikke skam, så æ reagerte stort sett med latter (og så blei æ litt pinlig berørt da det visste sæ at #heitehilmar e på twitter, og følge teatersjefen, sånn at det finnes en halv mulighet for at han har sett det; litt ekstra pinlig ettersom han virke å ha adoptert stamkafeen min/vårres. Men stort sett e det bare underholdanes, alt sammen).

For øvrig har æ litt oppussingsarbeid å gjøre på bloggen, fordi æ innså at det æ har brukt som tagga på livejournal, passe best som kategoria her (eller i det minste bedre, stort sett), så æ skal før eller seinere knø mæ gjennom alt for å endre og fikse. Æ lurte litt på om æ kanskje – siden æ da vil gjøre ting som teatralske opplevelsa til kategoria – skulle gå hen og lage navnetagga på alle skuespilleran æ nevne i sånne settinge, og artista æ nevne i musikk, etc etc. Det hadde jo gjort mæ mer.. søkemotorvennlig? Men så vet æ ikke helt om det e nokka æ vil satse på. Skal man være søkemotorvennlig når man stort sett ikke sir anna om menneska enn at dem enten e skikkelig pen, skikkelig dum eller skikkelig flink (eller, om man e mæ, at man e [skikkelig] hemmelig forelska i dem)? Alt man må ta stilling til her i verden.

Og sånn ellers skal æ si fornuftige ting på museet om ti daga. Og om tolv daga skal æ til Oslo. Så om det går skikkelig dårlig med førstnevnte e det mulig at æ ikke kommer tilbake igjen fra sistnevnte. Æ like i hvert fall å ha den fluktmuligheten!

1La mæ for ordens skyld si at æ tror æ brukte ordet opinionen på den måten fordi æ skulle prøve å tvitre og snakke med Ida cirka samtidig, av og til multitaske æ dårlig.

Æ skreiv det her i går, men så blei æ distrahert.

Kjære dagbok,

æ vet ikke helt ka du har gjort (kordan søkeresultata førte til treff i dæ i dag da, kjære?), men vil du vite ka æ har gjort i dag?

Æ takka ja til å delta i en samtale om samisk språk, om språkkonflikten og om «skiltkrigen» på Tromsø Museum den 30. mars. Nei, æ vet heller ikke helt ka det skulle være godt for, men ho Marit Anne Hauan va så hyggelig da ho ringte for å høre om æ hadde lest facebook-meldinga, da ho sa «æ tenkte æ skulle ringe før du rakk å tenke dæ om» og æ svarte «du e litt seint ute, men æ har tenkt mæ om og bestemt mæ for å si ja» og så sa ho at det e så fint å få inn nye stemma i samtalen, å introdusere dem, og æ tror ho har rett, sjøl om ho i det her tilfellet snakke om mæ, og min stemme kanskje ikke e klar for sånt.

Men ka faen spare, sant? Dessuten virka det fint å si ja, siden det e to år siden Hanne ringte, fra samme museum og lurte på om æ ville snakke om samisk litteratur, for dem hadde lyst til å ha mæ med, dem ville ha de unge stemman – og du vet jo ka det førte med sæ. (av og til blir æ fortsatt glad langt inn i ryggmargen når æ tenke på at æ har fått postiv omtale i Bokmagasinet til Klassekampen; at æ har vært på trykk der føles fortsatt ikke helt ekte.)

Og æ vet litt, ganske mye, egentlig, om å vokse opp i Tromsø kommune uten at det e med i forvaltningsområdet for samisk språk, æ kan snakke av personlig erfaring om kordan sånt e, om samiskundervisninga den gang da æ va ung, og æ tror det blir gøy. Og dritskummelt. Men gøy.

Æ får bare krysse fingran for at det ikke kommer så mange.