’cause I ain’t no hollaback boy etc

Æ har førtien sanga av Cobra Starship på iPoden min, og nu har æ snart hørt på alle sammen (nr 38: «Aww Dip»), og det e i grunnen ganske fornøyelige greier. Æ klare ikke å slutte å si/skrive «i grunn(en),» æ vet ikke koffor det e blitt min nye språklige hang-up, det og «det skulle tatt sæ ut» (det e Inge sin feil).

Æ e fortsatt våken fordi æ sov til cirka klokka ett i dag, sjøl om æ tror æ slumra fra elleve til ett. Det va ganske fint, sjøl om det resulterte i at æ ikke fikk vært på VT for å lese avise i fem-seks tima i strekk, sukk. Æ vet ikke om det e et godt eller dårlig tegn at lørdagen min føles litt spolert/bortkasta om æ ikke får lest avise i minst tre tima i strekk? (nr 39: «Angie»)

Æ tenkte teite ting om hyggelige folk, men ikke forelska-teit, bare semi-teit teit. En vakker dag skal æ slutte å bli overraska over at folk like mæ, men det skjer ikke riktig enda, ihvertfall ikke når æ en gang i blant blir overraska over kordan folk som like mæ. (det e en ganske teit ting å henge sæ opp i, men det e så fint, æ blir litt myk i knærn av det, på et reint prinsipielt grunnlag). (nr 40: «Hollaback Boy:» Let me hear you say this shit is Supercalifragilisticexpialidocious, s-u-p-er-c-a-l-a-f-r-a-g-a-uuuh)

Og i morra skal æ stemme. Valg valg valg, for alle pengan! Storting, Sameting og kirkevalg – veldig mye bedre enn et kinderegg! Ang kirkevalget, definerte æ det som følger: det e ikke det at æ bryr mæ veldig om kæm som kommer inn, men æ e ganske sikker på kæm æ ikke vil ha inn der, og det føles vel så riktig å stemme folk ut som å stemme dem inn. (nr 41: «The Church of Hot Addiction:» G-a-be gonna get you high, my light is electric)

Og æ sendte nettopp en epost med en epostintervjuforespørsel. Får man først spørsmål om man vil gjøre sånt midt på natta, så kan man vel like gjerne svare ja, sant? Da gjenstår det bare å krysse fingran for at personen i andre enden av intervjuet e enig, og har tid etc etc. (nr 0: regnet utafor)

I love us both, but I don’t feel good.

Hola, compadres!

Ooooog der tok det slutt på spansk-kunnskapan mine! («I like the fact that you call Spanish spansk, because it sounds like spank, and that seems naughty» «point, and also there’s the fact that a cane is known as spanskrør in Norwegian, so it even has that added meaning» «…» – folk sett ikke pris på kunnskapen min!)

Va på redaksjonsmøte i dag (jada, æ har slutta, æ bare.. va der), og etter ti minutta sa Caroline «and that’s why Siri is here» – fordi æ e kjempesmart og vet alt. (også så beskjeden!)

Skreiv æ på mandag og sa ikke så mye mer, så æ låste den inn og lot den ligge.

I morra skal æ kanskje treffe Inga på formiddagen, møte Ula klokka to, og henge med Aud etter fem – æ vurdere å ikke snakke med folk i neste uke, men. Vi får se. Æ treng avvenning fra alt og alle, allermest fra alle mulighetan æ har til å rømme unna mitt eget hode, for det e ikke sunt i lengden.

I går kjøpte æ en hvit skjorte og en cardigan, en vakker dag blir det nokka presentabelt av mæ også.

Æ tenkte på smilet hennes og ordet statuesque i dag, fordi æ kan, fordi æ ville, æ klagde min nød på twitter: koffor lage de peneste barista(an? -en?) den styggeste kaffen? (det e nesten så æ kan høre Silje: «Det e fordi du går på Verdensteatret og drikk kaffe» :>)

Æ bytta profilbilde på gaysir fordi uante mengda mannfolk – det e heterofile menn på gaysir, det e så ulogisk at æ får litt ondt i hodet, men æ antar det funke for dem – dreiv på og mente at vi burde snakke sammen. Uante mengda mannfolk og en guttunge på 17 («du kan kanskje prøve igjen når du runde to tiår»). Takke mæ til å se stygg og uattraktiv ut.

Æ va på debatt med Tora Aasland og Ine Marie Eriksen Søreide i kveld, det va interessant, og en bra debatt, intelligent og ikke redd for å ta sin tid, men uten at det endte i politikkonani (stort sett). Æ tror æ burde begynne å høre på Dagsnytt 18 heller enn å zappe innom debattprogram som får mæ til å ville kaste nokka i veggen.

Her om dagen satt æ på bussen og lurte på om mannen som satt foran mæ hadde blødd om æ dunka iPoden min i hodet hannes. Så lurte æ på om iPoden hadde slutta å fungere om det havna blod inn i usb-porten. Det e ikke bestandig æ e helt trygg på ka som foregår inni hodet mitt.

Æ leste den nye Flamme-singelen mens æ satt på VT, De bibliotafe av Hans Petter Blad, og æ har litt lyst til å sitere den siste delen av teksten fordi den slo mæ i magen og fikk mæ til å tenke «faen» fikk mæ til å innse en lang rekke ting æ ikke egentlig ville tenke på – ikke fordi den traff på akkurat de tingan æ ikke har tenkt på i fire måneda, men fordi den sneia innom og æ oppdaga alt æ ikke har tenkt på og det va jævlig, men også fantastisk. Det va en god boksingel, den gikk fort og raskt og æ mista litt pusten underveis og så slo den mæ i magen og tvang mæ til å tenke og æ tenkte. (en gang, for lenge siden, kanskje åtte år?, va vi på en fest kor ei jente – venn av en venn som vi ikke egentlig hadde nokka til felles med lenger – fortalte oss om kor fantastisk det va å hyperventilere i cirka ett minutt, for så å la noen slå dæ hardt i magen. Det va sånt et kick, eller nokka, gudan vet, æ har glemt ka ho sa, men æ huske det lille øyeblikket av «hæ? Ka det skal være godt for?» Takke mæ til bøker som gjør det.)

Uansett, i sommer leste æ Franny and Zooey – og den kan gjerne henge sammen med Flamme forlag, for æ e ganske sikker på at det va Nils-Øivind Haagensen sin feil at æ endte opp med å kjøpe den da æ kjøpte den – og det va en kort liten bok (æ e begynt å foretrekke korte små bøker, derfor e æ litt skeptisk til den nye boka til Pedro Carmona Alvarez), og den ga mæ egentlig ikke så mye, som sådan, æ forsto ikke så mye av historien til Franny, æ like dialogen til JD Salinger, men det va jo bare dialog, særlig i den andre delen. Men æ leste jo videre, fordi det e sånt æ gjør, fordi æ e optimistisk og vente bestandig på vendinga som skal gjøre alt verdt det. Den komme som regel aldri, om æ først ikke like en bok, så like æ den ikke, bortsett fra i det her tilfellet. Fordi da æ kom til de siste siden, et sted der, når Zooey snakke med Franny, så traff den, begynte å gråte, æ tror beint fram æ hulka, æ skreik mæ gjennom de siste siden, fordi det va så rett og det va så fint, det va briljant – skinnanes og unikt og litt som et slag i magen, men et slag i magen som løse opp alt grumset du ikke visste at du gikk og bar på, et slag som rense opp i ting du ikke innså va blitt full av slaggstoffa og æ skulle ønske æ kunne skrive på den måten, men æ e bare glad for at noen gjør det. Glad og gråtanes.

om kropp og kjønn og identitet. Og andre munnfulla.

Det va nokka æ følte et behov for å snakke om, men æ kan ikke lenger huske helt ka det va. Nokka, noen, ett eller anna. Nokka om kropp og fysisk tilstedeværelse, en lang komplisert tankerekke etter at æ leste dela av fredagsbilaget til Aftenposten, om tre transkjønna persona. Og, like mye, en tankerekke som kommer fra Verdensteatret, via omveia, via hjernen min: ett eller anna med kor stor forskjellen e mellom å henge dag ut og dag inn på Kaffe&Lars og å gjøre det samme på VT. Og det at æ noen ganga glemme at folk dømme andre på bakgrunn av fysisk tilstedeværelse, ikke – i mangel av et bedre ord – psykiske egenskapa.

Og alt det e egentlig flere side av samme, om ikke sak, så ihvertfall diskurs. Eller, man kan kanskje ikke kalle det en diskurs når det e nokka som bare angår en sjøl? Æ tror ikke det e en veldig vanlig tankegang, dessuten e den innvikla og innfløkt, såpass uregjerlig at æ ikke helt vet om æ har styr på den (det e for seint på natta til å si nokka fornuftig om det, derfor metasamtalen omkring det hele).

Men det koke som regel ned til at æ ganske ofte (som oftest?) glemme å tenke på mæsjøl som et kroppslig vesen, og at æ – som en naturlig konsekvens av det? – glemme å se mæsjøl som et kjønna vesen, og at den ikke-kjønninga igjen føre til at æ – den gang da det fortsatt va et forståelig feilgrep – aldri syns det va ubehagelig/rart/etc når folk tok mæ for å være gutt, heller tvert i mot, æ likte det. Ikke fordi æ ikke ville være jente, men fordi det ikke hadde gjort mæ nokka å være enten/eller, litt udefinerbar. Æ like ikke å defineres av andre, heller, for den saks skyld, sjøl om det av og til føre til den beste oppfatninga av kæm æ e (You simplified me down to slogans on the wall/I took offense, but you were right about them all som Rachael Yamagata syng i «I Want You»). Rettere sagt: det finnes folk som kan definere mæ, men det e ikke så mange av dem.

Det e derfor ett av mine favorittminna/mest narsissistiske øyeblikk e den gangen æ satt på bussen, så opp i de speilan som heng framme for å gi bussjåføren oversikt, så noen og tenkte «han fyren va ganske pen, æ lure på kæm det e?» for så å innse at æ så på mæsjøl. Æ tror ikke æ hadde vært nokka særlig til mann – eller kanskje, kæm vet, kanskje hadde æ vært en av de pretensiøse litteraturstudentan, av typen som blir enda verre som menn enn som kvinne, av årsaka æ ikke helt kan forklare. Æ lure på om æ hadde likt den mannlige versjonen av mæsjøl? (kjenne æ mæsjøl rett hadde æ hatt mest lyst til å slå han i ansiktet med en knyttneve, samtidig som æ egentlig va tiltrukket av han.. Sukk.)

Og æ vet ikke helt, men kanskje e det en sammenheng der, mellom det og det faktum at æ på fredag fikk en gaysir-melding av en fyr som førte til at æ logga ut øyeblikkelig og vifta med hendern mens æ lo. Alt det bare fordi han skreiv nokka sånt som «så nydelig du var» (og presterte å kalle mæ søtnos! Verden!). Og æ vet at det høres ut som om det sir dårlige ting om sjøltilliten min, men når folk sir sånt får æ bestandig mest lyst til å spørre om dem e full. Det finnes mange ting æ e god på å ta imot komplimenta for, mange ting æ syns det e logisk å få komplimenta for (forstå mæ rett), men en av dem e ikke at e æ pen el.l. Og det e ikke fordi æ har dårlig sjøltillit, men fordi æ glemme at folk eventuelt kan se på mæ på den måten. Fordi æ, når æ blir konfrontert med at folk ser på mæ og syns æ e [tilfeldig valgt komplimenterende begrep], også kommer på at det e andre(/langt flere) som ser mæ og tenke [tilfeldig valgt fornærmanes utrykk].

Og æ gir mæ stort sett blanke faen i at det finnes menneska der ute som ikke like mæ fordi dem syns æ e uattraktiv, men det e – antakeligvis? – fordi æ i nesten like stor grad gir blanke i at enkelte kanskje syns æ e attraktiv; måten æ ser ut har ingenting å si for mine mentale egenskapa, og æ glemme at folk flest ikke har et forhold til kunnskapen min/tankan mine, at dem ikke har anna å dømme på enn ka dem eventuelt syns om utseendet mitt.

Og når alt kommer til alt tror æ at æ score høyere på intellekt enn utseende, det e i det minste en skala æ føle mæ komfortabel med.

(det finnes en siderekke her, med at æ – passanes nok – til stadighet dømme andre på utseendet. Men æ klare fortsatt ikke å få det til å stemme at fordi æ gjør det, så vil andre også gjøre det samme. Det e menneskets rett å være inkonsekvent?)

Æ hadde bursdag.

Av og til e æ litt sjalu på teite ting. Eller: av og til e æ sjalu fordi æ vil ha nokka men ikke har det, men som regel, når æ e trygg på nokka, så e æ ikke sjalu. Ergo: æ e sjalu når æ ikke kan begrunne sjalusien, æ e trygg når æ har hevd på nokka. Ikke nødvendigvis menneska, og man kan ikke ha hevd på menneska uansett.

Han: Ka du egentlig ønske dæ i bursdagsgave?
Mæ: Fred på jord, snille barn, en mann med langt hår som spille gitar. Og e skrivefør. Og har et hus i New Orleans, med veranda. Bortsett fra det vet æ ikke.

Æ spiste bløtkake hos Therese og vi konkluderte med at den va laga for at man skulle forbli singel, siden det va ganske umulig å skjære et stykke som holdt sæ ståanes.

Mæ: Ka det betyr når kaka havne opp-ned?
Ho: At du forblir ugift, kjøpe nitten katte og ende opp med å dø av allergi.

Æ fikk bøker i gave, reiseguida, kjærlighetsbrevbøker, en drageroman, romana, en bok om bøker og menneska som eie bøker – æ tror æ kunne satt pris på andre ting, men æ like at vennan mine kjenne mæ såpass godt.

Ho: Æ VIL IKKE BLI GAMMEL!
Mæ: Slapp av, når du blir tretti avlive vi dæ. Barmhjertighetsdrap.

Vi spiste burger på Blårock, det va fotballkamp i førsteetasjen, og kokken som va på jobb stekte ikke de råstekte potetan lenge nok (æ vet det hete råstekte, men dem bør helst være mer stekt enn rå), æ spiste en tohundregrams Pixies og kikka på mannen som etterhvert sto i baren, hadde vi vært i New Orleans, hadde han hatt et hus med veranda, if only if only.

Mæ: Æ har fått gava, nu kan dokker gå!

Æ endte opp aleina på VT etterhvert – as is my wont – og det va hyggelig, men folk prøvde å snakke med mæ, og æ e ikke tilsnakkanes av fremmede veldig ofte, så æ blei litt satt ut. Æ tok bussen hjem, men vurderte å gå på Artur og drikke en mojito – æ lot være, men det va mer fordi æ hadde så mye å bære på enn fordi æ følte mæ patetisk om æ skulle drikke aleina (æ tror patetiskheten e litt avhengig av kvantum drikke, særlig alkoholmessig). Kanskje i morra, kanskje på lørdag – men det e de indre bildan, dem e bestandig bedre enn det faktiske. Dessuten drikk æ så fort.

Æ tror kanskje New Orleans kan byttes ut med Tana, av og til, Vestre Seida, vet du. Eller: æ vil finne et menneske hvis følelsa for New Orleans matche mine for Tana. Æ innså på et tidspunkt, en gang, at det neppe e kjærlighet med mindre æ e redd for ka vedkommende vil tenke om Vestre Seida. Det va den gang da, men en del av sjela mi ligg der, kanskje den delen æ like best, den som bestandig e 17 år gammel og nyforelska, den som kan skrive side opp og side ned om ingenting, den som desperat prøve å vise dæ skjønnheten i det æ ikke kunne avfotografere.

Kanskje kan man snakke om en muse – æ gjorde det en gang, la skylda på et par røde sneakers, rett og rimelig – det stilleste stedet æ tilhøre gir mæ størst behov for å skrive, en stadig innsirkling; om æ mediterte, om æ trodde på sånt, om æ trodde at hjernen min noensinne kunne tømmes, kunne tømme sæ, så ville mitt quiet place være låvebrua ved midnatt, når temperaturen e akkurat høy nok til at du ikke frys, når det e så mye vind at skyan flyt avgårde, når det e stille og det knapt nok kommer bila forbi. Det ligg et kjærlighetsbrev der, en egenmelding, en liten post-it med bare små bokstava

æ elske
æ vil bli elska

æ hadde sagt at æ pleie å være mer sammenhenganes, men man skal ikke lyve

Eg må sova, men eg vil blogga. Eller: Long time, no read.

Aaanyways – og gudan vet kor vokaltrekkinga kommer fra, men æ kommer mæ ikke unna – æ satte på Joe Purdy på spotify, og nu e æ her. Words, words, words. Usammenhenganes som sådan. Nokon kjem til å komme (noko, ikkje noke, lol) blir soames lea boahtemin på samisk, og etterhvert e soames blitt mitt favorittord på samisk, sjøl om det egentlig, ihvertfall uttalemessig, e goittotge – ihvertfall.

Æ vurdere å sende Egon Holstad en mail, til den Spør Egon-spalten i Nordlys, og si «Kritikere likte visst virkelig Kathleen Edwards» Asking For Flowers, og det virket som om mange likte tekstene; personlig syns jeg den var litt manglende, særlig på grunn av disse forsøkene på historiefortelling. Er dette fordi jeg har oppdaget Josh Ritter, og historiefortellende sanger ikke blir det samme etter å ha hørt ham?» Om ikke det e obskurt, pretensiøst og besserwissersk, så vet ikke æ. Men æ har litt lyst å spørre, fordi æ ikke helt skjønne koffor den fikk såpass gode kritikka, æ syns de to forrige va veldig mye bedre.

I andre musikknyheter lagde æ en spilleliste på spotify: «I Wish I Was In New Orleans», som egentlig ikke har nokka med New Orleans å gjøre, som sådan. Det handle mer om en følelse av byen, en anelse sørstatsromantikk. (også kjent som en tankerekke seint på kvelden, nu når det ikke e mørkt lenger, om en delvis uflidd, skrivefør mann, som spille gitar, bor i et hus med en veranda ved inngangsdøra, og vil lære mæ å drikke whisky. Det e altfor lenge siden sist æ så A Love Song for Bobby Long, men æ har hørt ganske mye på Grayson Capps i det siste. For ikke å glemme Hayes Carll. Æ e enkel å glede på måta som e ganske vanskelig å oppfylle.)

Det finnes mer, selvfølgelig, det gjør det bestandig. Æ les på His Majesty’s Dragons av Naomi Novik, det e ganske fantastisk, så langt, snakkanes draga og alt. Det va noen som sa at draga e litt oppbrukt i fantasy, men æ e generelt skeptisk til fantasy av den typen, så det her e min første seriøse drageexposure, og noen hadde vel strengt tatt også rett i at draga e ganske sexy. Forøvrig satt noen og så på mæ (stirra mæ i øyan) og klarte å si «du e ganske hypnotisk,» hvilket e det mest fantastiske æ har hørt så langt i mitt liv.

Og så så æ mæsjøl i et speil og tenkte «faen, æ ser ut som en bryggesjauer.» Og æ tror det va meninga at æ skulle fornærme mæsjøl, men æ satt mæ litt fast i å fundere på kor og katti hjernen min har funnet ut av kordan bryggesjauera ser ut? Og ka det va som gjorde at æ ser ut som en? (Æ tror det va en viss mengde av «I’m a little teapot, short and stout») Bryggesjauera, da! Verden og språket og alt e fantastisk, ja.

In conclusion: brannmenn æ syns det e fantastisk festlig at hjernen min kortslutte litt, av brannmenn! Ærlig talt, kor teit e æ egentlig?. Og en klem fra Inga – det har vært en god dag.

please don’t take me the wrong way, things are fine and people are great
but I’ve been thinking of you, got these far away blues…
[Joe Purdy – Far Away Blues]

(eller: wish I could hold you in my arms like I hold you in my mind. Eller: I was just thinking)

Du har styrke i røttern, det e derfor du står.

Æ skulle ønske æ kunne være ærlig som Amanda Palmer e. (tillegg, i etterkant: Men æ får takke mæ til å være mindre slem enn ho e. Men æ vil ikke slette den setninga fordi den va sann, en gang, sjøl om æ ikke like ho lenger)

Faren min fortalte at han hadde fått en mail, klokka halv ett, fra en eller anna student i Oslo som hadde skrevet at ho skulle levere eksamen klokka tre, og nu trengte ho hjelp med en leseliste og litt sånt. Æ velge å tro at det e noen som tar sine første studiepoeng, for de fleste andre burde jo forstå at det ikke e sånn det fungere. (les: det fungere bare så lenge du e dattra hannes, OK?) (:D)

Æ kom på ka det va æ skulle nevne i går, men æ vet ikke helt om æ tør. Det burde forsåvidt ikke overraske noen, og æ va ikke overraska når æ regna det ut, mest av alt blei æ egentlig litt imponert, tror æ. Og så tenkte æ på kvartalsregnskap og den typen ting, og kom fram at det e ganske bra at det bare e æ sjøl som har aksja i mæ – sjøl om man sikkert kan argumentere mot akkurat det, all den tid æ e et menneske som alle andre og derfor har tråda i mange retninga, uansett kor autonom æ måtte være – for æ tror ikke avkastninga hadde vært nokka særlig. Men investeringan kunne nok vært verre, og det e da enda godt at æ ikke røyke eller nokka sånt – det e egentlig ganske godt at æ ikke drikk øl og sånt heller, æ hadde muligens vært både alkoholiker og personlig konkurs. Poenget e uansett at om man e det man bruke penga på, så består æ av kaffe latte (og sjokolade, antakeligvis) og bøker. Æ har holdt oversikt over kor mye kaffe æ drikk, mer eller mindre, og når æ regna alt sammen i går kveld – og det va bare alt æ har drukket på VT, men det e ikke mer enn kanskje ti ekstra om man legg til resten – så va det… et tresifra antall. Det va bare fem – seks etter at æ satte mæ på VT når æ ikke kom mæ på Kivijärvien – over tresifra, men æ føle kanskje at det blir litt som å klage på at den tiende anmerkninga gjør at du går ned en karakter.

Faktum e at om æ ikke drakk kaffe i det hele tatt i år, så kunne æ uten videre problema ha finansiert en tur til USA. Æ prøvde å være bitter for akkurat det, men faktum e jo at om æ ikke hadde drukket kaffe i det hele tatt, så hadde æ vært bitter og ulykkelig.

Det høres ut som en overdrivelse, men det e helt sant. Æ blir frustrert og ulykkelig om æ går lange perioda uten å skrive ting – særlig for hånd, særlig i notatbøker, blogging gjelds, men notatbøker e terapi – og æ skriv best når æ ikke e hjemme eller på universitetet. Skriv best e forsåvidt en interessant definisjonssak, æ mene, æ skriv sjelden nokka æ føle et behov for at andre skal få lese når æ skriv på den måten. Men det e ofte da æ skriv de tingan som gir mæ plutselig innsikt i mæsjøl. Æ kunne kanskje levd et lykkelig liv uten kafétura, men æ e usikker på ka æ skulle gjort i stedet for? Æ like å kunne lese avise og å se på folk og å henge med mæsjøl og eventuelt andre.

Det e litt som den ene fine sangen til Kings of Convenience, med linja «I haven’t read a single book all year, and the only film I saw, I didn’t like it at all» – og æ tenkte på det, og lurte litt på ka i all verden æ skulle ha gjort i stedet for. Fordi æ syns det høres fornuftig ut å ikke se på TV, og da kan man bruke tida man spare på å lese bøker og sånt. Men ka skal man gjøre om man ikke les bøker? Æ har hatt ganske lange perioda kor æ ikke har sett så mye film, og det hende at æ ikke les bøker, men det e fordi æ les tidsskrift og kortere teksta av den typen. Men i et år kor æ ikke har lest bøker, ifølge mine egne definisjona, så har æ antakeligvis lest minst femten-tyve av dem. Æ kan ikke bytte ut tyve bøker i året med å stirre ut i lufta. Ka e det egentlig Erlend Øye bruke tida si på?

Kanskje Erlend Øye lage kunst framfor å konsumere kunst? Eller kanskje han bare drikk opp all tida si (hvilket jo også e et legitimt valg, som sådan, det e bare et valg æ syns e teit). Man må jo spørre. Æ klare ikke å se for mæ at æ skulle slutte å lese, og æ klare ikke å se for mæ at æ skulle slutte å høre på musikk. Æ tror det hadde vært enklere, om æ måtte, å velge bort film, men det e totalt umulig å velge bort tekst.

Sjøl om æ kanskje syns de søte små berten på VT strakk det hele litt langt når en av dem sa «om æ måtte velge mellom at huset vårres skulle brenne og [Twilight-serien], så hadde æ valgt Twilight.» (det va ganske søtt da, dem va definitivt minifans, enten dem visste det eller ikke (tunga på vektskåla kom når en av dem sa «du lese Mannen som elsket Yngve!» :D)

Poenget e uansett at æ burde satse på svart kaffe, æ tror det hadde vært å foretrekke reint økonomisk.

æ tenkte på det faktum at du eksistere, vet du.

Verden verden verden! Æ innså teite ting og syns dem va så underholdanes at æ lo høyt og lenge, helt for mæsjøl. Æ satt til og med å vifta med arman fordi det va så latterlig fantastisk at æ ikke klarte å la være. Og æ kunne prøvd å forklare ka som va så gøy, men det e stort sett bare morsomt inni hodet mitt. («stemman i hodet mitt e mer underholdanes enn stemman i hodet ditt» høres egentlig ut som en ganske fin leveregel)

Æ skulle egentlig gå og høre på at Hanne snakka om Kåre Kivijärvi – æ vet enda ikke ka æ syns om bildan, æ har ikke sett så nøye på dem, men æ elske navnet hannes, sukk (hei, æ hete Siri, æ har en finskfetisj) – men da æ kom vandranes inn på Perspektivet va det stappfullt, så æ befinn mæ på Verdensteatret i stedet for. Det e betydelig mindre folk her. Men æ ville heller hatt Kivijärvi, it’s true. (æ skal slutte å putte inn engelsk midt i den norske teksten, særlig siden det e en av de tingan æ hate mest at alle andre gjør. Æ kan ikke nokka for at æ har en forkjærlighet for stein og glasshus!)

Vent vent, æ hadde et poeng til! Sånn bortsett fra at æ helt klart har glemt det. Æ tror æ kommer til å ende opp med et arr på armen, etter den ivrige muffinsbakinga. Det va da litt unødvendig. I lignanes nyheter (hm, problemet med å ikke ville bruke engelsk i norsk tekst e at man gjør det likevel, man bare oversette engelsken til norsk. Dermed blir alt mye bedre! (æ treng html-koden for sarkasme)) så har æ, etter noen tima med diverse tatoveringsprogram på TV-en og mye bloggsurfing, kommet fram til at æ har et irrasjonelt forhold til tatoveringa enkelte plassa på kroppen. Plassa av typen rundt håndledd og på halsen. Æ tror det e fordi dem ser ut som om dem kvele pulsen, og det plage mæ. Og æ vet at tatoveringa mi e pent plassert på håndleddet mitt, men trikset e at æ ikke ser den hele tida. Med mindre æ ser mæ i speilet eller bedriv enkel akrobatikk blir æ ikke konstant konfrontert med synet av det vakre vakre semikolonet, æ tror det hjelpe. Æ tror det e nokka i den stadige gjenoppdagelsen: «der e du! Og vi skal være sammen for alltid!» Så fantastisk ♥

Hmpf, æ vet æ hadde som mål å si nokka genialt, men nu huske æ absolutt ikke ka det va, bortsett fra at æ tenke tanka om ord – også kjent som en ord-entlig tenketank. ! Men det va ikke så velformulert at det ikke kan vente en stund til.

Eller så kunne vi ha snakka om kjønnsidentitet, men æ har bare en knapp time med strøm igjen på dataen, så det kan vi ikke. Som om kjønnsidentitet kan unnagjøres på mindre enn to tima. Som om nokka æ noensinne syns det e interessant å tenke på kan unnagjøres på mindre enn to tima, det e kanskje riktigere å si det sånn. Æ e nok en skrivesalig sjel, når æ går inn for det.

Men inntil videre e æ totalt poengløs og ganske uinteressant. Det får holde, det får holde!

mmm, æ tror det æ ville si va at æ e hemmelig forelska, og for første gang på kanskje et tiår e det ingen som vet kæm i/i kæm. Fordi æ e grusomt dårlig på å holde på hemmeligheta, særlig når dem e mine egne, men nu. sukk sukk sukk (det e ikke så farlig da, æ kom fram til at æ treng byggeklossa for tankeeksperiment, og det høres jo i bunn og grunn ganske slemt ut, men. Det e så mye æ mene som æ ikke e i stand til å formulere på ordentlige måta.)