Du har styrke i røttern, det e derfor du står.

Æ skulle ønske æ kunne være ærlig som Amanda Palmer e. (tillegg, i etterkant: Men æ får takke mæ til å være mindre slem enn ho e. Men æ vil ikke slette den setninga fordi den va sann, en gang, sjøl om æ ikke like ho lenger)

Faren min fortalte at han hadde fått en mail, klokka halv ett, fra en eller anna student i Oslo som hadde skrevet at ho skulle levere eksamen klokka tre, og nu trengte ho hjelp med en leseliste og litt sånt. Æ velge å tro at det e noen som tar sine første studiepoeng, for de fleste andre burde jo forstå at det ikke e sånn det fungere. (les: det fungere bare så lenge du e dattra hannes, OK?) (:D)

Æ kom på ka det va æ skulle nevne i går, men æ vet ikke helt om æ tør. Det burde forsåvidt ikke overraske noen, og æ va ikke overraska når æ regna det ut, mest av alt blei æ egentlig litt imponert, tror æ. Og så tenkte æ på kvartalsregnskap og den typen ting, og kom fram at det e ganske bra at det bare e æ sjøl som har aksja i mæ – sjøl om man sikkert kan argumentere mot akkurat det, all den tid æ e et menneske som alle andre og derfor har tråda i mange retninga, uansett kor autonom æ måtte være – for æ tror ikke avkastninga hadde vært nokka særlig. Men investeringan kunne nok vært verre, og det e da enda godt at æ ikke røyke eller nokka sånt – det e egentlig ganske godt at æ ikke drikk øl og sånt heller, æ hadde muligens vært både alkoholiker og personlig konkurs. Poenget e uansett at om man e det man bruke penga på, så består æ av kaffe latte (og sjokolade, antakeligvis) og bøker. Æ har holdt oversikt over kor mye kaffe æ drikk, mer eller mindre, og når æ regna alt sammen i går kveld – og det va bare alt æ har drukket på VT, men det e ikke mer enn kanskje ti ekstra om man legg til resten – så va det… et tresifra antall. Det va bare fem – seks etter at æ satte mæ på VT når æ ikke kom mæ på Kivijärvien – over tresifra, men æ føle kanskje at det blir litt som å klage på at den tiende anmerkninga gjør at du går ned en karakter.

Faktum e at om æ ikke drakk kaffe i det hele tatt i år, så kunne æ uten videre problema ha finansiert en tur til USA. Æ prøvde å være bitter for akkurat det, men faktum e jo at om æ ikke hadde drukket kaffe i det hele tatt, så hadde æ vært bitter og ulykkelig.

Det høres ut som en overdrivelse, men det e helt sant. Æ blir frustrert og ulykkelig om æ går lange perioda uten å skrive ting – særlig for hånd, særlig i notatbøker, blogging gjelds, men notatbøker e terapi – og æ skriv best når æ ikke e hjemme eller på universitetet. Skriv best e forsåvidt en interessant definisjonssak, æ mene, æ skriv sjelden nokka æ føle et behov for at andre skal få lese når æ skriv på den måten. Men det e ofte da æ skriv de tingan som gir mæ plutselig innsikt i mæsjøl. Æ kunne kanskje levd et lykkelig liv uten kafétura, men æ e usikker på ka æ skulle gjort i stedet for? Æ like å kunne lese avise og å se på folk og å henge med mæsjøl og eventuelt andre.

Det e litt som den ene fine sangen til Kings of Convenience, med linja «I haven’t read a single book all year, and the only film I saw, I didn’t like it at all» – og æ tenkte på det, og lurte litt på ka i all verden æ skulle ha gjort i stedet for. Fordi æ syns det høres fornuftig ut å ikke se på TV, og da kan man bruke tida man spare på å lese bøker og sånt. Men ka skal man gjøre om man ikke les bøker? Æ har hatt ganske lange perioda kor æ ikke har sett så mye film, og det hende at æ ikke les bøker, men det e fordi æ les tidsskrift og kortere teksta av den typen. Men i et år kor æ ikke har lest bøker, ifølge mine egne definisjona, så har æ antakeligvis lest minst femten-tyve av dem. Æ kan ikke bytte ut tyve bøker i året med å stirre ut i lufta. Ka e det egentlig Erlend Øye bruke tida si på?

Kanskje Erlend Øye lage kunst framfor å konsumere kunst? Eller kanskje han bare drikk opp all tida si (hvilket jo også e et legitimt valg, som sådan, det e bare et valg æ syns e teit). Man må jo spørre. Æ klare ikke å se for mæ at æ skulle slutte å lese, og æ klare ikke å se for mæ at æ skulle slutte å høre på musikk. Æ tror det hadde vært enklere, om æ måtte, å velge bort film, men det e totalt umulig å velge bort tekst.

Sjøl om æ kanskje syns de søte små berten på VT strakk det hele litt langt når en av dem sa «om æ måtte velge mellom at huset vårres skulle brenne og [Twilight-serien], så hadde æ valgt Twilight.» (det va ganske søtt da, dem va definitivt minifans, enten dem visste det eller ikke (tunga på vektskåla kom når en av dem sa «du lese Mannen som elsket Yngve!» :D)

Poenget e uansett at æ burde satse på svart kaffe, æ tror det hadde vært å foretrekke reint økonomisk.

æ tenkte på det faktum at du eksistere, vet du.

Verden verden verden! Æ innså teite ting og syns dem va så underholdanes at æ lo høyt og lenge, helt for mæsjøl. Æ satt til og med å vifta med arman fordi det va så latterlig fantastisk at æ ikke klarte å la være. Og æ kunne prøvd å forklare ka som va så gøy, men det e stort sett bare morsomt inni hodet mitt. («stemman i hodet mitt e mer underholdanes enn stemman i hodet ditt» høres egentlig ut som en ganske fin leveregel)

Æ skulle egentlig gå og høre på at Hanne snakka om Kåre Kivijärvi – æ vet enda ikke ka æ syns om bildan, æ har ikke sett så nøye på dem, men æ elske navnet hannes, sukk (hei, æ hete Siri, æ har en finskfetisj) – men da æ kom vandranes inn på Perspektivet va det stappfullt, så æ befinn mæ på Verdensteatret i stedet for. Det e betydelig mindre folk her. Men æ ville heller hatt Kivijärvi, it’s true. (æ skal slutte å putte inn engelsk midt i den norske teksten, særlig siden det e en av de tingan æ hate mest at alle andre gjør. Æ kan ikke nokka for at æ har en forkjærlighet for stein og glasshus!)

Vent vent, æ hadde et poeng til! Sånn bortsett fra at æ helt klart har glemt det. Æ tror æ kommer til å ende opp med et arr på armen, etter den ivrige muffinsbakinga. Det va da litt unødvendig. I lignanes nyheter (hm, problemet med å ikke ville bruke engelsk i norsk tekst e at man gjør det likevel, man bare oversette engelsken til norsk. Dermed blir alt mye bedre! (æ treng html-koden for sarkasme)) så har æ, etter noen tima med diverse tatoveringsprogram på TV-en og mye bloggsurfing, kommet fram til at æ har et irrasjonelt forhold til tatoveringa enkelte plassa på kroppen. Plassa av typen rundt håndledd og på halsen. Æ tror det e fordi dem ser ut som om dem kvele pulsen, og det plage mæ. Og æ vet at tatoveringa mi e pent plassert på håndleddet mitt, men trikset e at æ ikke ser den hele tida. Med mindre æ ser mæ i speilet eller bedriv enkel akrobatikk blir æ ikke konstant konfrontert med synet av det vakre vakre semikolonet, æ tror det hjelpe. Æ tror det e nokka i den stadige gjenoppdagelsen: «der e du! Og vi skal være sammen for alltid!» Så fantastisk ♥

Hmpf, æ vet æ hadde som mål å si nokka genialt, men nu huske æ absolutt ikke ka det va, bortsett fra at æ tenke tanka om ord – også kjent som en ord-entlig tenketank. ! Men det va ikke så velformulert at det ikke kan vente en stund til.

Eller så kunne vi ha snakka om kjønnsidentitet, men æ har bare en knapp time med strøm igjen på dataen, så det kan vi ikke. Som om kjønnsidentitet kan unnagjøres på mindre enn to tima. Som om nokka æ noensinne syns det e interessant å tenke på kan unnagjøres på mindre enn to tima, det e kanskje riktigere å si det sånn. Æ e nok en skrivesalig sjel, når æ går inn for det.

Men inntil videre e æ totalt poengløs og ganske uinteressant. Det får holde, det får holde!

mmm, æ tror det æ ville si va at æ e hemmelig forelska, og for første gang på kanskje et tiår e det ingen som vet kæm i/i kæm. Fordi æ e grusomt dårlig på å holde på hemmeligheta, særlig når dem e mine egne, men nu. sukk sukk sukk (det e ikke så farlig da, æ kom fram til at æ treng byggeklossa for tankeeksperiment, og det høres jo i bunn og grunn ganske slemt ut, men. Det e så mye æ mene som æ ikke e i stand til å formulere på ordentlige måta.)

E det rart æ ikke får gjort nokka fornuftig?

Det är inte rovdjuren som behöver dödas, det är inte naturen som ska tuktas, det är samerna som måste tillbaka till sina rötter om de nu vill leva och behandlas som ett ursprungsfolk! Her

Mae Isaksson og Mikael Bernholm har tydeligvis oppdaga at den sikreste måten å få oppmerksomhet på her i verden e ved å mene at folk som ikke leve som dem gjorde for hundrevis av år siden ikke fortjene å få drive med tradisjonelle ting (finn et sted og sett et komma sjøl). Anders Blom reagere (merkelig nok). Æ e uendelig fascinert og skjønne veldig veldig lite av Sverige. Sånn, i det store og hele. Sama i Sverige forvirre mæ. Men æ e i utgangspunktet litt skeptisk til ideen om at den industrielle revolusjonen og utviklinga ikke skal komme samiske reindriftsutøvera til gode, fordi dem har med å drive sånn som dem gjorde den gang da. (Æ treng å lære nokka om russiske minoriteta, fordi æ syns noen en gang nevnte at Russland, på et tidspunkt, hadde en greie med å ta vare på så mange minoritetsspråk etc som mulig. Det va dog for å beholde dem som et slags levandes museum, menneskelig kuriosa, men likevel. Om det e sant – æ syns det burde være sant – så e det relevant her, på en måte.)

Når vi e inne på svenske ting, så vil æ også sitere nokka herfra: «Vår guide kör oss mellan släktingar och vänner som vill sälja sitt konsthantverk, ja det är som hos samerna» (min utheving). Det handle om Canyon de Chelly1 og en USA-reise og litt sånt. Om du lure på kor den plutselige interessen for svenske samenyheter kommer fra, så kan æ bare skylde på oddasat på twitter. Det e rett og slett ganske genialt – og den letteste måten noensinne å holde sæ noenlunde oppdatert på. Æ e generelt sett veldig fornøyd med twitter, sjøl om det kom en plutselig eksplosjon av folk og interesse. Merkelige greier, men kanskje logisk. Det e litt morsomt da, å se forskjellen mellom alle som hoppe på og e superengasjert, og dem som ikke skjønne ka som e vitsen med å holde sæ til 140 tegn, skal man si nokka kan man vel skrive ordentlig?

Du e det du kler

But anyways… «Noen ganger savner jeg tryggheten kofta gir: da er det kulturen min folk ser på, ikke meg.» Det va en del av en lengre tekst – som kanskje kommer til å bli benytta i anna sammenheng, kæm vet, æ har ikke hørt nokka, men æ har sendt den fra mæ, og tenke at inntil videre får det være – men det e egentlig litt feil å si: det va en plutselig innskytelse som ikke hang fast med resten av teksten, som nesten sa det motsatte av det teksten sjøl ville si. Men det e ikke så farlig.

Æ har tenkt en del på det der, med synlighet. Min kjæledyrteori (hm, pet theory høres litt mindre teit ut, sukk) e jo at det å være samisk på mange måta kan sammenlignes med å være homo eller transperson: man må komme ut som same, man kan passere for å være norsk/majoritetstilhøranes lyshudet (og det kan ha både fordela og ulempa), den typen ting. (min virkelige pet theory, den æ knapt nok nevne, e at æ tror det finnes fellestrekk til jødisk kultur også. Men æ vet for lite om det til å føle mæ komfortabel med å hevde sånt.) Som same blir man først virkelig synlig når man har kofta på sæ.

For eksempel: på seminaret æ deltok på, kom Elle Sofe i kofte, med alt Kautokeinopreget det bær med sæ (æ e fra Tana, selvfølgelig like æ min kofte bedre enn hennes, hallo – det e antakeligvis innebygd i DNAet mitt! Uten dermed å si at Kautokeinokofta ikke e pen, selvfølgelig. Æ e flåsate, ignorer mæ!). Ho kom i kofte, uten nokka større om og men. Æ hadde på mæ en Huui-t-skjorte, samt et samisk smykke. (Forsåvidt også uten nokka større om og men, men…) Æ like kofta mi, æ like det faktum at søljan mine e laga av onkeln min, at sjalet mitt e knytta av bestemora mi, alle de her tingan, all tilknytninga den har. Men æ føle mæ veldig sjelden komfortabel i kofte. Og æ hadde aldri følt mæ komfortabel med å skulle stå koftekledd i en sånn setting.

Men æ skjønne at Elle Sofe gjorde det, at det e logisk for ho, at man kunne se det på enkelte som satt i salen (æ tror det va noen koftekledde folk der? Æ huske ikke), alle de måtan man kan gjøre sæ samisk på, en sølje her, et sjal der. Og dela av mitt ubehag med kofta e enkelt nok at den e svær (siden æ e svær, for en logisk sammenheng), den e av ull, den har ørten meter ekstra stoff, pent plassert på baksida – det e et svare strev å skulle sette sæ, you haven’t lived til du har prøvd å manøvrere en koftekledd bakside inn i et trangt bussete.

Æ hadde kofta på mæ på 6. februar. Æ feira ikke dagen, som sådan, æ gikk på VT (as is my wont) og satt der, æ la merke til alle folkan som så på mæ, alle folkan som mæ, den mer eller mindre fremmede mannen som plutselig smilte og sa «gratulerer med dagen» – alle de her tingan. Det e fascineranes med alle folkan som smile til dæ når du har kofte på, det e jo helt klart bedre enn alternativet, men æ føle mæ litt som de – eventuelle – levende russiske museumsmodellan. Men det e nokka attraktivt i det, å bli sett på den måten: folk ser ikke dæ, dem ser det du har på dæ, dem antar ting basert på det du har på dæ (og der tror æ man kan trekke en linje til de falske koften dem e så glad i på finsk side, om man vil).

Æ tenkte på det igjen, da æ va på opplegget på Litteraturhuset, fordi både Sigbjørn og Niko hadde kofte på sæ. Men Sigbjørn brukte sin sammen med grå dongeribukse, med et standard svart belte, sånne ting, mens Niko hadde hele pakka, alle bestanddelan æ ikke engang vet navnet på. Og det finnes en anna tanke i forhold til herrekofta2, men der og da va det interessant å se kor forskjellig dem va. Og æ tror, om æ skal anta ting, at det også heng sammen med egenpresentasjonen. Egenpresentasjon og kultur (mens æ va der noterte æ «Niko Valkeapää e muligens den personen i den her forsamlinga som har størst rett til å være naturromantisk» – det e en problematisk ting å si, på så mange måta, men om dokker tolke mæ i beste mening kan vi la dem ligge inntil videre).

Og det e mer her, det e bare det at æ har gått og tenkt på det her i ørten daga, alle tankane mine har krølla sæ sammen til en liten klump. Men grunnen til at æ tenkte på det, igjen, va fordi Ragnhild nevnte det i Nordlysintervjuet – som selvfølgelig ikke e på nett, sånn at æ kan finne ut av nøyaktig ka som sto der – om å bruke belte, sjal, sko, smykka etc for å gjøre sæ synlig. En stund hadde æ et poengsystem for mæsjøl – mest på spøk, vel og merke – kor hvert samiske element ga ett poeng (øredobba, smykke, luhkka = 3 poeng = godkjent). Det blei forkasta etterhvert, og særlig når æ bytta ut luhkkaen med en jakke (ja, den e kjempepen, men den e ikke særlig effektiv om det e vind i det hele tatt). Men det e det klesplagget som i størst grad har gitt mæ tilfeldige komplimenta, som gjorde at æ av og til måtte tenke etter koffor folk stirra.

Men den synligheta. På arrangementet på Litteraturhuset kom det overraskanes mye koftekledde menneska. Ikke fordi det va rart at det va sama der, men fordi dem hadde følt et behov for å bruke kofte. Det va forståelig at Sigbjørn og Niko gjorde det, like forståelig at Hege og Lise Lotte ikke gjorde det, men publikum? Æ hadde et lite anfall av «argh!» da æ oppdaga at æ ikke hadde nokka som helst samisk hverken på mæ eller med mæ, men det fascinere mæ at det fantes dem som syns det va grunn god nok til å ikle sæ hele munduren. Æ tror det e mest på grunn av mæsjøl det, æ e klar over sånt, men.

Det e kanskje den synligheta æ starta med som gjør at det va nokka de folkan hadde bestemt sæ for, nokka som føltes naturlig for dem, kanskje føles den mer naturlig i Oslo? Kanskje ikke, æ e veldig lite sameaktiv i Tromsø. Nokka i ønsket om å bli sett i kraft av kulturen man tilhøre, styrken man får fra det, som en personlig del av en helhet. For det e nokka frigjøranes i det, nokka styrkanes. Faen heller, liksom, æ e same (den typen stolthet som stort sett bare e OK når man tilhøre et mindretall, det sæ være i situasjonen eller i det hele tatt).

Fordi æ tenkte på det, fordi æ stadig tenke på det, æ stille mæsjøl idiotiske spørsmål fordi æ på ethvert tidspunkt forvente å få dem: ka hadde du valgt om du måtte velge mellom det samiske og det feministiske, det samiske og det kvinnelige? Koffor stille du så mange spørsmål ved samiskheta di? Og æ (æ æ æ, æ snakke bare for mæsjøl) stille spørsmålan fordi æ vil forstå. Og æ stille aldri spørsmål ved samiskheta mi, æ stille spørsmål til den. Æ kan problematisere det samiske – i det uendelige, it’s true – men det e aldri et problem at æ e same. Det e aldri et spørsmål, det finnes ingenting – ikke en jævla ting – noen kan si eller gjøre som ville fått mæ til å føle mæ mindre samisk. Aldri. Men det finnes spørsmål om koffor det eller det eller det e nokka æ regne som samisk, koffor sånn og ikke sånn, kordan ville æ gjort det eller det, enn enn enn om etc. Det finnes spørsmål og æ like å stille dem.

Det e et sitat fra Sherman Alexies Indian Killer som e nokka sånt som «she knew that happiness as an Indian depended on being able to put as many people as possible to the right of you on that scale» – det finnes en skala for å være «en ekte indianer» og enhver indianers lykke basere sæ på å kunne peke til alle de andre som e enda lenger unna den riktige plasseringa på skalaen. Det e forenkla og det høres virkelig ikke bra ut om man skal presentere det for ikke-sama – æ tror at det e en tanke mange sama/lignanes minoriteta ville kunne nikke gjenkjennanes til: «greit nok at æ ikke kan A/vet B/etC, men [den andre] skjønne ikke engang D/E/F» – men. Min lykke som same e avhengig av at æ kan forklare, om enn bare for mæsjøl, koffor ting e sånn og sånn, koffor æ mene det og det. Æ tror kanskje det kan henge sammen med den der undersøkelsen som viste at sosialistisk innstilte menneska va mindre lykkelig enn konservative: det e ikke nokka gøy å bruke så mye tid på å tenke på de her tingan, på lignanes ting, men vi like å ha tenkt på dem. Vi vil heller reflektere over det ubehagelige, og ha et bevisst forhold til det, enn å la være.

Men noen ganga hadde det vært jævlig deilig å slippe. :D

1Der har æ vært! En gang, i 1997, satt faren min, broren min og æ (tror æ) i baksetet på en pickup, mens vi kjørte gjennom dela av området man bare kommer til om man har guide – noen fordela har man jo når man kjenne folk. Det va den mest fantastiske kjøreturen noensinne, og sjøl om mitt hovedinntrykk nu til dags e at det va varmt og lyst, så va det fortsatt veldig gøy. Det skal ganske mye til for at æ syns ting e gøy når det e varmt og lyst ute.

2Om man kan snakke om fallosmisunnelse – ihvertfall hos mæ – e det i forhold til herrekofta. Æ har bestandig hatt lyst til å kunne bruke herrekofta. Og ikke som en måte å bedrive subversiv kjønnskamp (faktisk!), men fordi æ syns den virke mye mer behagelig. Den e kortere, man kan velge ka man vil ha under – dongeribukse, shorts, dressbukse, skinnbuksen som egentlig høre til, ka som helst – og man kan gjerne ha nokka under selve kofta som gjør at man kan ta det av og fortsatt være anstendig påkledd. Man kan si mye om det æ har på under kofta, men det e veldig sjelden det e ting som hadde vært presentabel i offentlighet. Videre e det kanskje også nokka der: man kan presentere sæ som same, men det e også overveldanes enkelt å gå bort fra å være så synlig.

et ja med modifikasjoner.

«Buzz Aldrin har bursdag – sjøl i alt mylderet» står det øverst i en side i notatboka mi. Æ leste det i Bladet Tromsø, og noterte det i datooversikta i kalenderen min. Buzz Aldrin på den 20. januar, som om det e nokka æ burde huske. Æ glemme stadig å skrive inn «Talk Like A Pirate-day,» men æ tror den e i oktober eller deromkring, så æ har ikke hastverk.

På bussen til byen tenkte æ at æ va lei av å skrive om mæsjøl, så æ kom fram til at æ skulle skrive om noen andre, bare for å prøve. Siden æ e et fantasiløst menneske bestemte æ mæ for å skrive om noen som va på VT mens æ va der. Derfor skjedde det her:

Hadde du spurt i et spesielt selvkritisk øyeblikk av selvinnsikt, ville han nok innrømme at han drakk for mye. Heldigvis hadde han ikke så mange slike, dessuten drakk han aldri alene, og det var naturlig å ta en øl når man traff på venner. Det var ikke hans feil at stamstedet hans som regel inneholdt noen han kjente – eller at de bestandig dukket opp før han hadde klart å overbevise seg selv om at han kunne ta en kaffe og gå hjem igjen.

Dessuten hjalp det på med litt øl, egentlig var han en nervøs type, han bet negler og hver gang han tok lua av hodet tok han seg i å dra håret sitt bak ørene, igjen og igjen. Han roet ned når han drakk, han ble mindre selvbevisst, han kunne sitte og se ut vinduet uten å lure på hvor mange biter det ville knuse i om han kastet seg gjennom det (én gang hadde han sagt det til noen – i en samtale hvor det var en viss kontekst – og til det bestyrtede ansiktsuttrykket hadde han ledd det bort, sagt «noen ganger tenker man jo de merkeligste ting!» Han sluttet å drikke sammen med den mannen ganske raskt etterpå).

Dessuten gjorde det ingenting at han drakk; ikke bare fordi drikkingen hans ikke var et problem, men også fordi han hadde en livsstil som tillot slikt: han hadde fast jobb – godt betalt; noe han var flink i – han bodde alene og hadde ingen barn – kjæresten hans hadde ett barn, men det var ikke hans og de var ikke egentlig kjærester. Han levde i det store og hele en ganske perfekt ungkarstilværelse, og alle visste jo at en ungkarstilværelse krevde mengder av alkohol.

Det var ikke egentlig meningen å stadig vende tilbake til alkoholen, men den var en konstant tilstedeværelse (én gang hadde han tatt en av disse «har du et alkoholproblem»-testene de slibrige dagsavisene likte så godt, og selv om han hadde svart ja på mer enn tre spørsmål – seks av dem, faktisk – var alle et ja med modifikasjoner; han skjønte at andre brukte «ja, men…» som bortforklaringer, men i hans tilfelle, i hans jobbsituasjon, var de relevante).

Vennene hans var gått, kanskje var de egentlig bare bekjente, folk han snakket med ofte nok til at de var noe, til at de var på hils, uansett – han drakk opp, gikk ut døra, fra stamstedet, vurderte å gå hjem, bestemte seg for å stikke innom et annet sted på turen, bare for å se om vennene hans var der; det var viktig å holde seg oppdatert på de lokale snakkisene, han kunne ikke gå glipp av viktige jobbrelaterte ting fordi han satt hjemme og sturet.1

Og som om ikke det va nok satt æ og skribla ned følgende rett etterpå (æ e en prinsipiell motstander av ordet skribent, fordi det implisere skribling, og skribling e ting man ikke tar alvorlig, og man burde ta ordan alvorlig, sæ sjøl kan man le av så mye man vil, gjøre narr av, men ordan burde få være alvorlig, men noen ganga skrible æ. Det e bare det at når det skal publiseres, så skriv æ. Det e en forskjell, om enn bare inni hodet mitt):

En av mine vakreste musikkopplevelsa kom rundt fem på morran en tirsdag, i det gamle Utropialokalet, da enten Glenn eller Andreas satte på den daværanes nyeste plata med Sahg. Æ har aldri hørt på den CD-en i etterkant, æ tvile på at æ hadde likt den, æ frykte at æ ikke hadde gjort det, så æ lar være, fordi æ vil bevare minnet, fordi det e perfekt. Æ tror det va høstvintervår, det va snø; æ huske at æ tok bussen til byen, va på Kaffe&Lars, holdt på å sovne på bussen hjem, og kom vandranes inn døra akkurat da foreldran mine va på tur ut, på jobb. Det e et perfekt lite minne, det ligg i en liten kapsel, bevart for ettertida, for min ettertid, en av mange, en av en nært uendelig rekke over ting æ huske fra Utropia, ting æ elska, elske, detalja; livet mitt.

Koffor det plutselige behovet for å dele? Fordi æ sitt på VT, fordi øyeblikket e perfekt, fordi musikken e nokka æ ikke engang klare å sjangerbestemme, men det funke; fordi fyren bak disken (han som plutselig mangle en halv fortann, og æ e et nysgjerrig menneske, æ vil vite koffor, men æ e også høflig, så æ lar være å spørre)2 sa «tid for en kaffe til?» og æ sa «ja takk» og glemte å se bort fordi hodet mitt va et anna sted – eller fordi hjernen min va akkurat der, akkurat da, en symbiose av alt og der står æ med trettifem krone og en uendelig mengde spørsmål æ stille mæsjøl hver gang æ e der – og det e ett øyeblikk, det e en rekke øyeblikk kor alt passe sammen og æ klare knapt nok å tenke på nokka før det tar slutt: det kom andre folk, de to (andre gjestan) i sofaen snakka for høyt, for mye, og æ e et nysgjerrig menneske, men æ drit i samtalen demmes, så æ stenge mæ inne med iPoden, æ og lyden, og lar det perfekte øyeblikket gli ut i sanda, ut i isen, ut i den isanes kalde vinden som plutselig omgir Tromsø, og her sitt æ og vet ikke helt kordan man avslutte perfekte øyeblikk, men Dar Williams sang «are we the fools for being surprised that a silence can end in no sound?» og kanskje det hold, i lengden? Æ har i hvert fall ikke mer å si.

11. Æ føle mæ slem.
2. La mæ bare si det, sånn i tilfelle noen skulle skjønne kæm æ fantaserte et liv for, og siden det jo e en eksisteranes person, om enn aldri så mye representasjonen av en eksisteranes person som den e inni hodet mitt: det hele e fri fantasi og æ mene ikke å implisere nokka som helst om noen. Ingen skade ment, forhåpentligvis ingen skade skjedd.

2Han æ egentlig også vet navnet på, men det føles som juks å bruke det, som om facebook forlede mæ til å tro at æ kan være på fornavn med alle æ vet fornavnet på. (Facebook og gmail gjør sånt, gmail fordi den gjør e-postkommunikasjonen til en tråd, og i den tråden fjerne den etternavnet; kommunikasjonen går mellom dæ og Hanne, dæ og Nils, dæ og en rekke folk du ikke egentlig hadde referert til med bare fornavn, hadde det ikke vært for at det e nokka falskt i kommunikasjonen på nettet som får dæ til å tro at du kan være på fornavn med folk fordi du har sendt dem en e-post og dem svarte, og google mene at det hold. Fordi det google tydeligvis ikke vet e at noen ganga e det etternavnet som gjeld, noen ganga e bruk av etternavn bedre enn ethvert fornavn, en kjærlighetserklæring, et kjærtegn, respekt.)

Og etter å ha skrevet det, mens æ va på tur hjem, tenkte æ på det, fordi det føles litt som om det kan virke respektløst å redusere noen til å være «personen bak disken,» men æ kom fram til at det egentlig e det motsatte æ prøve å si: æ kjenne ikke dem bak disken godt nok – sjøl om æ vet navnet på alle sammen, mer eller mindre, sjøl om alle sammen vet ka æ drikk, mer eller mindre – til å gjøre dem til en del av fortellinga mi. Dem e interchangeable i fortellinga, fordi æ ikke vil anta mer om dem enn det faktum at dem servere mæ kaffe. Nokka sånt.

determined to do/the only thing you could do

I’ll have more to say when I’m happy. Of course then I’ll have less to sing. syng Ani DiFranco et sted, og ho har kanskje et poeng, ikke det at æ e ulykkelig, ikke det at æ har vært ulykkelig. Æ va teit. Og æ klare ikke helt å kommunisere med folk. Æ skriv knapt nok, æ brukte for mye tid på å lese. Æ kommer mæ ikke inn på desken for å hente forsida mi og det plage mæ, æ vet ikke koffor nøkkelen ikke ligg i skapet (æ vet ikke om noen har gjort nokka med posten, men sitt på hendern og bit mæ i tunga fordi det ikke e mitt problem lenger). Det e jul og æ eie ikke døgnrytme og i dag/går (i går, sir vi nok), satt æ på VT og skreiv notata til innlegget æ skal holde på det fine seminaret om samisk samtidskunst. Det e utenkelig at æ skal forberede mæ så langt i forveien, men. Om æ gjør alt ferdig tidlig kan æ få tilbakemeldinge fra relevante folk, og øve mæ på å snakke foran folk. Alt det der. (æ hate å snakke foran folk, stort sett)

Æ tenkte på nyttårsforsett, mens æ lagde middag (kylling og ris og avokado, litt smakløst, men totalt uten julefett – veldig nødvendig), litt sånn abstrakt, og innså at æ tror æ vil ha «kline med en fyr» på lista over ting æ burde gjøre i 2009 (eller før æ fylle tredve, vet ikke helt). Æ tror ikke den søte søte gutten æ kyssa da vi bodde i Santa Barbara gjelds, siden æ va 5 og et halvt på det daværanes tidspunktet. Ellers finnes det forsett, men.. Æ skal skrive en mastergrad, æ vil reise mer (lenger enn til Trondheim, arg), æ skal gjøre mitt beste for å finne en måte å kombinere det akademiske med min måte å skrive på (det personlige og det akademiske) (om æ får det til mens æ e 26, så kan æ få til alt), og æ antar æ kommer til å legge til punktet om å lese Bibelen, sjøl om det går like dårlig hvert år. Æ skal tilegne mæ bedre døgnrytme (det burde ikke være så vanskelig, forbedringspotensialet e uendelig), og æ skal skrive en mastergrad på knappe fem måneda (det og en søknad om en stipendiatstilling – æ vet ikke helt kordan det her gikk sæ til?). Æ trør langsomt på den tynne linja mellom å være sikker på at det går bra og å være sikker på at æ kommer til å ta livet av enhver tendens til akademisk lyst æ e i besittelse av. (æ tror ikke det e mulig, 90 % av lystan mine e akademisk – de siste 10 % rette sæ mot menn med tatoveringe, eller samiske kvinne) (nynorskbrukanes samiske akademikera med tatoveringe, kjønn irrelevant) alvorlig talt, svære menn med tatoveringe, æ vet ikke helt ka slags stereotypi æ prøve å oppfylle, men… Sukk

Æ har ikke så mye fornuftig å si (klokka e halv ni, på morran, æ sto opp halv to, på ettermiddagen – juleferie altså), men æ skreiv nokka (ikke blogginnlegget æ nevnte sist, æ tror det gikk ut på dato, oi sann), og det dukke vel kanskje opp etterhvert, æ har litt lyst å dele. Det e makabert, på en måte. (ikke egentlig, syns æ. Æ gjelds ikke. Æ huske ikke ka han lille søte gutten fra Santa Barbara het, det plage mæ. Nokka typisk, Matthew eller Michael eller nokka sånt. Bob? Han hadde en dinosaur t-skjorte. (Matthew e ste-barnebarnet til den hyggeligste norske dama i Seattle, Bob va navnet på en venn av familien som også bodde i Santa Barbara, Bob og kona, som æ ikke huske navnet på. Vi dro fra dem en gang når broren min sa sine første ord på engelsk, bye-bye.)

Æ blei ønska god jul av en person æ en gang drømte va mitt livs store kjærlighet; æ tror ikke egentlig ho e det, men tanken more mæ. (det virke mer sannsynlig enn en rekke andre muligheta, dessuten e æ helt for alt som får mæ til å sitte og smile for mæsjøl, og den drømmen va helt fantastisk, og æ kan fortsatt huske den, sjøl om det e minst fire år siden, kanskje mer. Æ vet ikke helt ka det sir, bortsett fra at æ kaste bort hjernen min på tøv (og ting som får mæ til å smile)) Tromsø føles tomt på en merkelig måte, fordi alle folkan e borte. Sola har snudd og æ har nedtelling til filmfestivalen. (men ikke helt, for innen filmfestivalen e over kommer æ til å ha masteroppgavenervenoia. Men æ tillate mæ filmfestivalfri, fordi æ fortjene det, og æ e frivillig og skal se ørten filma dagen og bare spise middag på burger king fordi det e alt æ rekk, hurra!)

Æ glemte å ta bilda av julegaven til Therese, det irritere mæ litt, men samtidig øve æ mæ på forgjengelig tekst, så det går bra. I 2008 har æ for første gang publisert en faglig artikkel i et tidsskrift faren min ikke e redaktør for. Æ har vært elendig på å holde kontakt med folk æ like, æ har vært forferdelig dårlig på kommunikasjon i det hele tatt (æ har enda ikke sendt en mail til Sofia Jannok eller plateselskapet hennes med enkle detalja som kontonummer og sånt for å få betaling for oversettelsan æ gjorde i vår. Det e absurd) – æ tror aldri æ har sett Gøril så sjelden som æ har gjort i år, og æ kan kanskje telle antall ganga æ har truffet Aud på en hånd – og det samme gjeld de fleste på universitetet, bortsett fra dem som mase. Æ hadde håpa på at 2008 skulle bli et viktigere år, men. Æ har en historie æ nesten skriv på, den more mæ, det hold. (æ kunne aldri gjort nokka med den, det e en nøkkelroman til Siris psyke, kæm som vil ha sånt. (kæm som vil la folk lese sånt? (æ vil, æ vil!)))

Mitt mål for 2009 kan egentlig oppsummeres i et dikt av Mary Oliver (det e ganske mye i livet som kan oppsummeres i et dikt, og ofte et av Mary Oliver):

The Journey
Mary Oliver

One day you finally knew
what you had to do, and began,
though the voices around you
kept shouting
their bad advice—
though the whole house
began to tremble
and you felt the old tug
at your ankles.
«Mend my life!»
each voice cried.
But you didn’t stop.
You knew what you had to do,
though the wind pried
with its stiff fingers
at the very foundation,
though their melancholy
was terrible.
It was already late
enough, and a wild night,
and the road full of fallen
branches and stones.
But little by little,
as you left their voices behind,
the stars began to burn
through the sheets of clouds,
and there was a new voice
which you slowly
recognized as your own,
that kept you company
as you strode deeper and deeper
into the world,
determined to do
the only thing you could do—
determined to save
the only life you could save.

Mary Oliver sir også: [I] did not give to anyone the responsibility for my life. It is mine. I made it. And I can do what I want with it. Live it. Give it back, someday, without bitterness, to the wild and weedy dunes. Og det e en del av en større helhet, og for virkelig å skjønne kor åndeløst vakkert det e burde æ nok ha helheten, men det e fem-seks side med tekst og klokka e 8.53, det får holde med I can do what I want with it. En vakker dag skal æ fortelle dokker koffor æ ikke frykte døden, men inntil videre får det klare sæ med give it back, someday, without bitterness. Det e et mål å strekke sæ mot.